La alt dere gjør, skje i kjærlighet

Å be til Gud rommer mange ulike bønner. Noen er personlige, andre handler om situasjoner vi står i, og noen springer ut av et dypt ønske om at mennesker vi er glad i skal finne veien til Gud.
Blant alle bønner en troende kan bære frem, er det nettopp denne som ofte blir stående øverst, ikke fordi den er pålagt, men fordi den vokser naturlig frem av kjærlighet.
Når vi ber for våre ufrelste kjære, ber vi ikke på avstand, men for mennesker som står oss nær.
Vi ber for mennesker vi kjenner, mennesker vi har delt liv med, minner med, gleder og bekymringer med. Det er noe annet enn å be for en fremmed. Ikke fordi Gud hører oss bedre, men fordi nærheten gjør bønnen utholdende.
En personlig vei Gud ofte bruker
Vi kan be for alle mennesker, også dem vi aldri har møtt. Likevel er det tydelig at Gud ofte lar bønnens vei gå gjennom relasjoner. Når vi ber for våre nærmeste, skjer det fra et sted av omsorg og håp. Vi kjenner deres liv, deres historie og deres sårbarhet. Denne kjennskapen former også hvordan vi ber.
Det er ikke intensiteten i følelsene våre som beveger Gud, men kjærligheten som gjør at vi fortsetter å be, også når vi ikke ser umiddelbare svar. Slik blir bønnen ikke et øyeblikk, men en vandring der vi stadig legger mennesket i Guds hender.
Å be for andres frelse handler ikke om å presse frem en avgjørelse, og heller ikke om å bære et ansvar vi ikke er ment å bære. Ingen kan frelse et annet menneske. Det er Gud alene som virker i hjertet.
Vår del er å be, å overlate og å stole på at Gud kjenner veien videre bedre enn vi gjør. Bønnen blir da ikke et forsøk på kontroll, men en handling av tillit. Vi ber, og vi gir slipp, samtidig.
For mange kristne foreldre er dette den mest vedvarende bønnen av alle. Å be for sine barn er å stå i spennet mellom kjærlighet og maktesløshet. Det er å ønske å beskytte, men samtidig erkjenne at hvert menneske må gå sin egen vei.
I denne bønnen finnes det rom for både håp og smerte. Gud kjenner barna våre bedre enn vi gjør. Han ser livsløpet, valgene og øyeblikkene der hjertet kan åpnes. Derfor kan også denne bønnen få hvile, selv når den bæres over lang tid.
Vitnesbyrd kan ha sin plass, men de bør komme som ettertanke, ikke som drivkraft. Bønnens verdi ligger ikke i dramatiske historier, men i tilliten til Gud som hører, også når utfallet ikke er synlig for oss.
Vitnesbyrd kan ha sin plass, men de er aldri selve grunnen til at vi ber. Bønnens verdi ligger ikke i sterke historier eller dramatiske utfall, men i tilliten til Gud som hører, også når vi ikke ser hva som skjer underveis. Når vi ber for våre nærmeste, gjør vi det fordi deres liv har verdi, ikke bare her og nå, men også i et større perspektiv.
Når vi stopper opp og ser helheten, blir én ting tydelig: livet rommer mer enn det vi kan samle, bygge eller oppnå. Mennesker bruker mye tid på arbeid, eiendeler, relasjoner og mål, men alt dette tilhører denne verden. Det kan gi glede, mening og ansvar, men det er ikke det som bærer oss videre.
Jesus talte ofte om dette, ikke for å skremme, men for å minne oss om hva som virkelig har varig verdi. Han vendte oppmerksomheten bort fra det forgjengelige og mot hjertet. Ikke for å ta noe fra oss, men for å gi oss noe som varer.

Når et menneske dør, legger det dette livet bak seg. Det er ikke noe vi tar med oss videre, annet enn det livet som har fått feste i Gud. Derfor er bønn for våre kjære ikke et spørsmål om å vinne noe, men om å overlate dem til Han som kjenner dem fullt ut.
Vi ber ikke fordi vi kjenner utfallet, men fordi vi kjenner Gud. Vi ber fordi vi vet at Han ser lenger enn vi gjør, og fordi vi stoler på at Han møter hvert menneske rettferdig og sant. Bønnens kraft ligger ikke i frykten for det som kan gå tapt, men i håpet om det livet Gud ønsker å gi.
Gud har en mening og en vei for hvert menneskes liv. Likevel er det ikke vi som bærer ansvaret for andres frelse. Når vi lever våre liv med Gud, blir vi ikke kalt til å overvåke mennesker, men til å være åpne for dem Gud legger på hjertet vårt, både i møte og i bønn.
Noen ganger får vi anledning til å dele troen med ord. Andre ganger er det eneste vi kan gjøre å be i stillhet. Begge deler har sin plass, og ingen av dem skjer under press. Vi vitner og ber ikke fordi vi må, men fordi kjærlighet og omsorg gjør det naturlig.
Når vi ber for mennesker som ennå ikke har funnet veien til Gud, gjør vi det uten å kjenne utfallet. Vi legger dem i Guds hender og stoler på at Han virker i deres liv på måter vi ikke ser. Forbønn handler ikke om å redde noen med egen innsats, men om å overlate dem til Gud, Han som kjenner hvert menneske fullt ut og møter dem rettferdig og sant.

Gud har en fast plan og mening for hver persons liv.
Men når vi går ut på den utrolige reisenfor å oppfylle det Gud kaller oss til å gjøre i dette livet, må vi aldri glemme hva Han kaller oss til.
Det innebærer å være åpne for å vitne for mennesker som ennå ikke er blitt frelst, og å bære dem frem for Gud i bønn når vi av en eller annen grunn ikke kan nå dem direkte.
Slik får også omsorgen for andre en naturlig plass i vandringen med Gud.
Vitnesbyrd kan minne oss om at Gud hører bønn, også når situasjonen virker håpløs. Samtidig er de ikke ment å drive oss gjennom sterke bilder eller frykt, men å peke på Guds nåde og tålmodighet.
Per Ove vokste opp i et miljø preget av rus og destruktive valg. I mange år levde han et liv langt borte fra Gud, til tross for at hans mor bar ham i bønn gjennom hele oppveksten. Hun ba for ham, talte håp inn i livet hans og overlot ham gang på gang til Gud.
Vendepunktet i Curtis’ liv kom ikke gjennom menneskelig overbevisning, men gjennom et møte som fikk ham til å se sitt eget liv i et nytt lys. Etter dette begynte en gradvis forandring, der Gud fikk rom til å arbeide i ham.
Senere har Curtis selv vitnet om hvordan forbønn bar ham gjennom en tid der han selv ikke var i stand til å søke Gud. For ham ble dette et bilde på at Gud virker også når vi ikke ser det, og at bønn kan bæres over lang tid uten at vi kjenner utfallet.
Dette vitnesbyrdet minner oss ikke om hva vi kan få til, men om hvem Gud er – og at Han møter mennesker også i de mørkeste kapitlene av livet.
Kort tid etter denne erfaringen oppsøkte Per Ove en kirke. Der fikk han ta imot frelsen og begynte et nytt liv med Gud.
I tiden som fulgte, tok livet hans en ny retning. Han la det gamle bak seg, bygget et nytt liv og kom etter hvert til å tjene Gud i menigheten han i dag leder.
Når Curtis senere har delt sitt vitnesbyrd, har han ofte vendt tilbake til én ting: betydningen av en mor som bar ham i vedvarende bønn, også i årene da han selv var langt borte. Ikke som en forklaring på alt som skjedde, men som et vitnesbyrd om utholdenhet, kjærlighet og tillit til Gud.
For ham ble dette et bilde på at bønn kan bæres lenge, også når den som blir bedt for ikke selv søker Gud, og at Gud virker i menneskers liv på måter og i tider vi ikke rår over.
Konklusjon
Vitnesbyrd kan minne oss om at bønn har betydning, men de gir oss aldri en oppskrift eller en garanti. Når vi ber for våre ufrelste kjære, gjør vi det ikke for å oppnå et bestemt resultat, men for å legge mennesker vi er glad i i Guds hender.
Noen bønner bæres over kort tid, andre over mange år. For mange blir dette en stillferdig og vedvarende bønn, der vi fortsetter å be uten å vite når eller hvordan Gud vil virke. Det er ikke utholdenheten i seg selv som bærer frukt, men tilliten til Gud som kjenner hvert menneskes liv bedre enn vi gjør.
Vi kan ikke frelse noen, og vi kan heller ikke vite hvordan eller når et menneskes hjerte åpnes for Gud. Det vi kan gjøre, er å be og overlate resten til Ham. Bønn er ikke et middel for å bevege Gud, men et uttrykk for kjærlighet, håp og tillit.
Derfor kan vi be for våre kjære uten frykt, uten press og uten å bære et ansvar vi ikke er gitt. Vi ber fordi vi elsker, og fordi vi stoler på at Gud er både rettferdig og god – også når utfallet ikke er synlig for oss.