Hvordan søke Gud

en dypere vandring i Hans nærhet

^{Når noe begynner å skje på innsiden}

La oss starte der det faktisk begynner, ikke der vi ofte begynner å forklare.

For det er noe som skjer i et menneske etter at det er blitt frelst, som ikke alltid blir sagt så tydelig, men som de fleste før eller siden kjenner igjen.

Det er ikke nødvendigvis noe stort eller dramatisk, men det er der som en stille bevegelse på innsiden. Et ønske som ikke var der på samme måte før, en lengsel etter å komme nærmere,

En lengsel etter å forstå mer, etter å kjenne Gud på en måte som ikke bare handler om tanker.

Kanskje kjenner du det. Ikke som noe du har prøvd å få til, men som noe som allerede ligger der og trekker. Som om noe i deg vender seg mot Gud, uten at du helt kan forklare hvorfor.

Og det er akkurat her vi må være litt nøye, for dette er viktig å forstå riktig.

† “For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” (Filipperne.2,13)

Det er lett å glemme, midt i alt, at denne lengselen ikke er noe vi har produsert selv. Den er et svar. Et tegn på at Han allerede er i gang. Det er noe Gud allerede har begynt i deg. Den lengselen du kjenner på, er ikke et krav du må leve opp til, men et tegn på liv.

^{Det snur måten vi tenker på}

Hvis vi blir litt her, så merker vi at dette endrer noe ganske grunnleggende.

For det er lett å tenke at nå må jeg begynne å søke Gud. Nå må jeg gjøre mer. Nå må jeg få dette til. Men når vi ser det slik Bibelen beskriver det, oppdager vi at det ikke begynner der.

Det begynner med at Gud trekker. Og vi svarer.

Da blir det tydelig at det ikke lenger handler om å få til noe riktig, men om å være vendt mot Ham som allerede har vendt seg mot oss.

Hvis du ønsker å gå enda dypere inn i denne stille dragningen mot Gud, kan du også lese artikkelen om veien til full overgivelse. Den setter ord på hvordan et menneske gradvis kan vende hele sitt indre liv mer bevisst mot Herren.

† “Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.” (Apostlenes.gj.17,27)

Når det får synke litt, faller skuldrene ofte litt ned.

^{Så hvorfor må vi da søke?}

Men så kommer det spørsmålet som mange kjenner på, selv om de kanskje ikke alltid sier det høyt.

Hvis Gud er nær, hvorfor må vi da søke Ham?

La oss ikke skynde oss forbi det, men faktisk bli litt i det.

† “For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke.” (5.Mosebok.31,6)

† “Se, jeg er alltid med deg, til evig tid” (Matteus.28:20)

† "...For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke" (Hebreerne.13:5)

^{Det er som med solen}

Det betyr at Gud ikke trekker seg unna. Han blir ikke borte. Han forlater ikke, selv om det noen ganger kan oppleves annerledes.

Og hvis vi er ærlige med oss selv et øyeblikk, så kjenner vi det igjen. Vi glir litt bort, ikke fordi vi vil, men fordi livet tar oss med. Tankene fylles opp, ting tar plass, og uten at vi merker det med en gang, er ikke hjertet vendt på samme måte som før.

Det er som med solen: den skinner alltid, men noen dager er den skjult bak skyer. Hos oss kan skyene være hverdagsstøy, bekymringer, eller bare det at vi har vendt oppmerksomheten andre steder. Og det er helt menneskelig.

Og dette er helt menneskelig. Vi kan alltid vende oss mot Ham igjen.

For mange henger dette også nøye sammen med det som skjer i tankelivet. Hvis du kjenner at indre støy, uro eller mange tanker gjør det vanskelig å holde blikket vendt mot Gud, kan du lese videre i artikkelen om ta tankene til fange. Den viser hvordan vi kan finne tilbake til en roligere og mer bevisst retning i sinnet.

† "Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt!" (Salmene.105:4)

Ikke fordi Gud forsvinner, men fordi vi gjør det.

^{Hvordan dette faktisk ser ut i livet}

Og så kommer det punktet hvor mange blir litt usikre, for da begynner vi å spørre oss: hva betyr dette egentlig i livet slik det faktisk er?

La oss se litt rolig på det, uten å gjøre det mer komplisert enn det er.

Å søke Gud handler som oftest ikke om store, synlige ting. Det begynner i det stille, midt i det livet du allerede lever. I små øyeblikk som kanskje ikke ser så viktige ut, men som likevel får betydning fordi hjertet vender seg.

Kanskje er det i stillheten om morgenen, før dagen helt har begynt. Kanskje er det i en stille bønn i bilen, midt i trafikken. Kanskje er det i et lite øyeblikk av takknemlighet, eller et enkelt sukk i løpet av dagen som egentlig er en henvendelse: “Herre, jeg trenger deg.”

Det handler ikke om å gå rundt med hevet blikk og snakke høytidelig. Det handler om noe enklere og dypere på samme tid.

En retning i hjertet. En bevissthet om at Han er der, og at vi får vende oss mot Ham, gjennom alt.

† "Overgi nå hjerte og sinn til å søke Herren deres Gud!..." (1.Krøniker.22:19)

† "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden." (Kolosserne.3:1,2)

Om du ønsker en mer konkret og hverdagsnær hjelp til dette, kan du også lese artikkelen om åndens ledelse i hverdagen. Den viser hvordan livet med Gud ikke bare leves i stillestunder, men midt i de vanlige dagene, i valg, tanker og små bevegelser på innsiden.

Dette er ikke en prestasjon. Det er en invitasjon.

Og etter hvert begynner du å legge merke til noe som er ganske konkret. Du merker hva som trekker deg nærmere Gud, og hva som gjør det vanskeligere å holde den retningen. Ikke fordi noen nødvendigvis har forklart deg alt, men fordi du kjenner det selv.

Det er slik dette begynner å forme livet, litt etter litt. Det rare: vi søker, men Han har allerede funnet oss

Det fine er at dette både er noe vi velger, og noe Han gir oss lyst til.

† "Må Herren lede deres hjerte fram til Guds kjærlighet og Kristi tålmod!" (2.Tess.3:5)

Vi søker ikke Gud fordi Han har gjemt seg. Han er ikke en mynt vi har mistet eller en sau som har løpt vekk. Men Han er ofte "skjult" på den måten at vi må ville Ham. Vi må stanse opp. Vi må rette blikket innover mot Ham.

Og Han gir seg selv til kjenne gjennom det Han har skapt, gjennom sitt ord, gjennom andre mennesker. Det er som om Han hele tiden legger ut spor, invitasjoner til å komme nærmere.

† "Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!" (Jesaja.55:6)

^{En åpning i hjertet}

Kanskje er ydmykhet den viktigste nøkkelen. Ikke en krympet holdning, men en åpenhet. En erkjennelse av at vi ikke har alle svar, at vi trenger Ham, at vi ikke kan styre alt selv.

† "Søker du ham, lar han seg finne av deg." (1.Krønikebok.28:9)

† "Uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er en belønner av dem som søker Ham med iver." (Hebreerne.11:6)

Og hva er belønningen? Gud selv. Å få kjenne Ham. Å få være i Hans nærhet. Det er mer enn noe annet.

^{Når det blir stille}

Så kommer det en del av vandringen som mange ikke er forberedt på. Det blir stillere. Det som en gang kjentes nært, kjennes ikke på samme måte. Og det er fort gjort å begynne å lure på om noe er galt, eller om man har mistet noe.

La oss stoppe litt opp der også.

† "Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham." (Klagesangene.3:25)

Det ligger noe i dette med å vente som ikke handler om å gjøre ingenting, men om å fortsette å vende seg mot Gud, selv når det ikke kjennes like tydelig.

Og det er ofte her noe går dypere. Ikke fordi vi føler mer, men fordi vi blir mer forankret.

Hvis du kjenner deg igjen i tørre eller stillere perioder, kan det også være godt å lese denne artikkelen om å holde fast ved Herren. Den hjelper leseren til å forstå at trofasthet og nærhet ikke alltid måles i sterke opplevelser, men ofte i det stille, utholdende fellesskapet med Gud.

^{Litt etter litt}

Hvis vi fortsetter på denne måten, enkelt og ærlig, så vil vi merke at noe forandrer seg over tid.

Ikke nødvendigvis dramatisk, men tydelig nok til at vi ser det.

Vi blir mer oppmerksomme på Gud, mer rolige på innsiden og mer bevisste på hva som er rett. Ikke fordi vi har blitt flinkere, men fordi vi lever nærmere.

Denne langsomme, indre modningen henger også tett sammen med helliggjørelsen. Om du vil forstå mer av hvordan Gud former oss over tid når vi lever nær Ham, er artikkelen om helliggjørelsen en naturlig og verdifull fortsettelse.

† "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere." (Jakob.4:8)

^{Så hva nå?}

Kanskje sitter du igjen med en følelse av at du vil, men at du ikke helt vet hvordan. Da er du i godt selskap. Disiplene var heller ikke alltid sikre på hvordan de skulle be eller søke.

^{Min erfaring}

Kanskje er det enklere enn vi ofte gjør det til.

Å søke Gud kan begynne med noe så enkelt som å gi Ham litt av tiden din i løpet av dagen. Som et sted du får komme til. Det å være stille et øyeblikk. Vende deg mot Ham i tankene dine, det å være tilstede sammen med Ham for en liten stund.

Det kan være om morgenen, midt på dagen eller på kvelden. Dette er for å la det etter hvert bli en naturlig del av livet. Du kan finne det du ønsker, å leve tett med Gud i dine hverdager.

Mange er vant til å få “påfyll” én gang i uken, gjerne i en menighet. Men det som oppleves sterkt i løpet av en time, forsvinner ofte fort fra deg igjen.

Når du i stedet tar Gud med deg inn i hverdagen din, litt etter litt, merker du kanskje noe annet. Det blir ikke bare øyeblikk, men en nærhet som følger deg gjennom dagene.

Og det er det det egentlig handler om. Å leve nær Gud.

Det fine er at det ikke finnes en fasit. Det finnes bare en invitasjon.

✦ Kanskje du i dag kan gjøre en liten ting:

✦ Stoppe opp i tre minutter og si: “Herre, her er jeg.”

✦ Lete frem et av versene fra denne samtalen og la det synke inn.

Eller bare kjenne etter: Hvor er jeg akkurat nå i mitt forhold til Ham?

For Han er nær. Alltid.

Noen vers å ta med seg videre

† “Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.” (Jeremia.29,13,14)

† “Som hjorten lengter etter bekker med vann, slik lengter min sjel etter deg, min Gud.” (Salme.42,2)

† “Gud, du er min Gud, deg søker jeg. Min sjel tørster etter deg.” (Salme.63,2)

† “Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matteus.6,33)

† “Se, jeg er alltid med dere, alle dager inntil verdens ende.” (Matteus.28,20)

† “Troen kommer av det som høres, og det som høres, kommer ved Kristi ord.” (Romerne.10,17)

^{En vei som får ta form}

Troens liv følger sjelden faste mønstre. Noe blir klart raskt, annet modnes over tid. For mange oppleves vandringen mer som en gradvis indre orientering enn som en rett linje.

Kanskje ligger noe av tryggheten nettopp her, i at ikke alt må forstås eller mestres på én gang. Noe får vokse stille, noe får falle på plass, og noe bæres ganske enkelt videre i tillit.