Veien til full overgivelse

Hva betyr det egentlig å legge hele livet i Guds hender?

^{Finn fred ved å slippe kontrollen}

Denne siden handler ikke om en ny frelse eller et nytt nivå i troen. Den handler om det som skjer når et menneske som allerede tilhører Gud, velger å åpne hele livet for Ham. Ikke bare det som er trygt og synlig, men også det som er sårbart, skjult og uferdig.

Her vil du få se hva fullstendig overgivelse faktisk er, hvorfor den er trygg, og hvordan den kan leves ut i praksis, dag for dag, i et vanlig liv.

Overgivelse er ikke en prestasjon.
Det er et ja. Og det ja-et kan forandre alt.

^{Hva er egentlig en full overgivelse?}

Overgivelse. Ordet i seg selv kan nesten skape litt motstand i oss. Det høres ut som å tape, som å gi opp, som å bli mindre. Kanskje tenker du på noen som har gitt opp drømmene sine, eller som har bøyd seg for andres vilje mot sin egen.

^{Men i Guds rike betyr overgivelse noe helt annet}

Å overgi seg til Gud er ikke å tape, det er å vinne. Det er ikke å bli mindre – det er å bli mer seg selv enn noen gang. Det er ikke å miste friheten, det er å finne den for første gang.

Overgivelse er rett og slett å si til Gud: "Du får meg. Hele meg. Ikke fordi jeg vet hva det innebærer, men fordi jeg stoler på Deg."

Og det ordet, tillit, er selve nøkkelen til alt sammen.

Hvis du ønsker å forstå enda tydeligere hva denne tilliten hviler på, kan det være godt å lese artikkelen om riktig gudsbilde. Den hjelper deg å se hvem Gud faktisk er, og hvorfor Han er trygg å overgi seg til.

La meg begynne med noe viktig. Kanskje tenker du: "Jeg er jo allerede frelst. Jeg har allerede sagt ja til Jesus. Er ikke det overgivelse?"

Jo, og det er helt riktig. I det øyeblikket du tok imot Jesus som din Herre og Frelser, overga du deg til Ham. Du sa ja til at Han skulle være Herre i livet ditt. Det var begynnelsen på alt.

Men overgivelse er ikke bare en hendelse, det er også en vei. Det er noe vi vokser i, dag for dag, time for time.

Om du ønsker å gå tilbake til selve grunnlaget for dette ja-et, kan du lese gjennom veien mot frelsen. Den setter ord på hva som faktisk skjer når et menneske vender seg til Gud første gang.

Forskjellen kan beskrives slik:

✦ Ved frelsen overgir du deg til Gud, du sier: "Ja, Herre, jeg vil tilhøre Deg."

✦ I den fullstendige overgivelsen handler det om å la Ham få alle rommene, også de du kanskje har holdt litt igjen på.

Tenk på et ekteskap. Den dagen du gifter deg, sier du ja til hele livet sammen. Men det betyr ikke at alt er utforsket, at alle samtaler er tatt, at alle rom i hjemmet er åpnet. Det er noe dere vokser inn i, dag for dag.

Slik er det også med Gud. Frelsen er ja-et som gjelder for alltid. Den fullstendige overgivelsen er den daglige, dype vandringen der Han får mer og mer plass, helt til hele livet er gjennomsyret av Ham.

Så denne artikkelen handler ikke om å bli frelst på nytt. Den handler om å la Ham få hele deg, slik at også det vi har vært redde for å åpne, får legges i Hans hender.

^{Hvorfor overgi seg?}

Det finnes mange grunner til å overgi livet sitt til Gud. La oss se på noen av dem sammen.

^{Fordi Han er god}

Den aller viktigste grunnen er denne: Gud er god. Han er ikke en streng oppdragsgiver som venter på at du skal feile. Han er en Far som elsker deg mer enn du noen gang kan fatte.

Vi overgir oss ikke til en ukjent skjebne eller en lunefull makt. Vi overgir oss til Ham som selv ga sitt liv for oss. Hvis Han er villig til å dø for deg, kan du stole på at Han vil det beste for deg.

Dersom du ønsker å gå enda dypere inn i dette, kan du lese artikkelen om Gud vil støtte deg fullt ut. Den viser hvordan Gud ikke bare kaller deg, men også bærer deg gjennom livet.

† "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker, for å gi dere en fremtid og et håp." (Jeremia.29,11)

Dette verset er ikke bare en vakker tanke. Det er et løfte. Guds planer for deg er gode. Alltid.

^{Fordi vi er skapt for Ham}

Inni oss alle finnes en lengsel etter å høre til, etter å være elsket, etter å være del av noe større. Den lengselen er ikke tilfeldig. Den er satt der av Gud selv.

Vi er skapt for fellesskap med Ham. Og akkurat som en fugl er skapt til å fly, er vi skapt til å leve i overgivelse til vår Skaper. Det er da vi fungerer best.

Det er da vi er mest oss selv.

† "For i ham lever vi, beveger vi oss og er vi til." (Apostlenes.gj.17,28)

^{Fordi vekst stopper uten overgivelse}

Kanskje er det nettopp derfor du leser dette. Du kjenner at troen har stått litt stille en stund. Du ber, du leser, du prøver, men noe mangler, og det er som om du selv har trukket deg litt unna det Han allerede har åpnet for deg.

Vekst skjer når vi slipper Ham til. Når vi åpner dører vi lenge har holdt lukket. Når vi sier: "Dette området også, Herre. Det får Du også."

Denne prosessen beskrives også tydelig i artikkelserien om helliggjørelsen, hvor du kan lese mer om hvordan Gud former oss når vi gir Ham rom i livet.

† "Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus." (2.Peter.3,18)

Legg merke til at vekst er noe vi skal, men det forutsetter at vi gir Ham rom.

^{Fordi vi trenger Hans kraft, ikke vår egen}

Du har sikkert prøvd å leve av egen kraft. Det går en stund, men før eller siden kommer du til veggen. Livet blir for hardt, utfordringene for store, fristelsene for sterke.

Gud har aldri ment at du skal leve av din egen styrke. Han vil at Hans kraft skal strømme gjennom deg. Men den kraften kan ikke flyte fritt hvis du holder igjen områder av livet ditt.

Om du vil forstå mer av hvordan denne kraften faktisk virker i oss, kan du lese videre i artikkelen om hva gjør Den Hellige Ånd.

† "Men jeg lever, likevel ikke jeg, men Kristus lever i meg." (Galaterne.2,20)

Paulus hadde oppdaget hemmeligheten: Ikke å streve selv, men å la Kristus leve gjennom seg.

^{Fordi vi lengter etter mer av Ham}

Kanskje er den vakreste grunnen denne: Du lengter etter mer. Mer av Hans nærhet, mer av Hans fred, mer av Hans kjærlighet.

Den lengselen er ikke tilfeldig. Det er Ham selv som trekker deg. Han vil at du skal erfare dybden av Hans kjærlighet, og overgivelse er veien inn i det.

Hvis du kjenner denne lengselen og ønsker å leve mer bevisst i den, kan du lese denne artikkelen om hvordan søke Gud, som går dypere inn i hvordan denne vandringen faktisk leves i hverdagen.

† "Kom nær Gud, så skal han komme nær dere." (Jakob.4,8)

og det er som om du selv har trukket deg litt unna det Han allerede har åpnet for deg.

^{Hvordan overgi seg i praksis}

Kanskje tenker du nå: Dette høres vakkert ut, men hvordan gjør jeg det?

^{Stillhet og ærlighet}

Finn et stille sted. Ikke for å prestere noe, men for å være sammen med Ham. Si ærlig hvordan du har det. Hva du er redd for. Hva du håper på.

^{Si "Ja"}

Selv om du ikke forstår alt. Selv om du kjenner motstand. Si "ja" til Ham. Det er nok.

^{Be om hjelp der du stritter imot}

Kjenner du at noe i deg holder igjen? Si det til Ham. "Herre, jeg vil ikke. Hjelp meg å ville." Han tåler ærlighet.

^{Gjenta det dag for dag}

I morgen må du kanskje si det på nytt. Det er helt normalt. Overgivelse er ikke et mål, det er en vandring.

† "Men han gir desto større nåde. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jakob.4,6)

^{Bønnen om overgivelse}

Når du er klar, kan du be en bønn som denne. Bruk gjerne dine egne ord, det viktigste er at det kommer fra hjertet.

"Far,

Jeg takker Deg for at jeg er Ditt barn. Jeg takker Deg for at Jesus har gjort alt ferdig, og at mine synder er tilgitt og vasket bort i Hans blod.

Nå, Far, med en handling av min frie vilje, legger jeg hele livet mitt i Dine hender, kroppen min, sjelen min, ånden min. Alt. Jeg vil at Din vilje skal skje i meg, ikke min egen.

Og nå ber jeg Deg: Fyll meg med Din Hellige Ånd. La Ham få strømme fritt i meg, ikke bare i det innerste, men i tankene mine, i følelsene mine, i alle rommene i mitt indre.

Jeg ber om dette i Jesu navn. Og fra dette øyeblikk velger jeg å tro at Du hører meg, og at Du svarer, uansett om jeg kjenner noe eller ikke.

Takk, Far. Takk, Jesus. Takk, Hellige Ånd. I jesu navn, Amen."

^{En bønn for hver dag}

Når du har bedt den store bønnen om overgivelse, den som gjelder for hele livet, kan det være godt å bekrefte den dag for dag. Ikke fordi Gud trenger å bli minnet på det, men fordi vi trenger å minne oss selv på hvem vi tilhører.

Mange kristne, deriblant meg selv, har oppdaget gleden i å starte hver morgen med en liten stille stund, der vi på nytt legger dagen i Guds hender. Det trenger ikke være langt eller komplisert. Bare et enkelt "ja", igjen.

Her er en bønn du kan bruke om morgenen, eller som inspirasjon til dine egne ord:

"Far, takk for denne nye dagen. Jeg legger den i Dine hender og ber om at Du får lede meg videre i helliggjørelsen. Hjelp meg å være våken i hjertet, rolig i tankene og lydhør for din ledelse.

La det som er fra Deg få vokse, og det som ikke er fra Deg få slippe taket. Jeg stoler fullt på Deg og hviler i at du leder meg. Dette ber jeg om i Jesu navn, Amen."

Så kan dagen begynne – i tillit, i ro, i Hans hender.

^{Etterord, Å leve i overgivelsen}

Når du har bedt denne bønnen, er noe forandret. Kanskje kjennes det ikke slik, men i åndsverdenen har det skjedd noe. Du har sagt "ja" til Ham på en ny måte.

Men overgivelse er ikke et mål, det er en dør. Nå begynner selve vandringen. Dag for dag, time for time, sammen med Ham.

Noen dager vil du kjenne at det er lett å stole på Ham. Andre dager vil du vakle. Da er det godt å vite at Han ikke gir seg. Han blir værende, selv når vi tviler.

Og når du faller? Da reiser Han deg opp. Igjen og igjen. For Han er ikke ute etter perfekte mennesker. Han er ute etter deg.

Hvis du kjenner deg igjen i slike kamper, kan du også lese artikkelen om hvorfor Gud tester din tro, som gir et trygt og jordnært perspektiv på slike perioder.

† "Han som begynte den gode gjerningen i dere, vil fullføre den." (Filipperne.1,6)

Så vandre videre, kjære venn. Med Ham ved din side, med Hans Ånd i deg, og med hele livet lagt i Hans hender.

Det er ingen tryggere plass å være.

^{En vei som får ta form}

Troens liv følger sjelden faste mønstre. Noe blir klart raskt, annet modnes over tid. For mange oppleves vandringen mer som en gradvis indre orientering enn som en rett linje.

Kanskje ligger noe av tryggheten nettopp her, i at ikke alt må forstås eller mestres på én gang. Noe får vokse stille, noe får falle på plass, og noe bæres ganske enkelt videre i tillit.