Hvorfor skjer lidelse i livet

De åtte punktene som følger, er ikke en uttømmende forklaring. De er forsøk på å samle hva Skriften sier, slik at vi ikke står tomhendt når mørket faller på. For den som aldri har trodd, kan dette være en invitasjon til å se at troen ikke er en krykke, men en forankring. For den som allerede tror, kan det være en påminnelse om at lidelsen ikke er et tegn på at Gud har forlatt deg.

^{1. Fordi vi lever i en fallen verden}

Den mest grunnleggende årsaken er at lidelse er en del av den virkeligheten alle mennesker deler. Da synden kom inn i verden, kom død, sykdom og oppløsning inn med den. Paulus skriver at "hele skapningen sukker og er i fødselsveer". Regnet faller over rettferdige og urettferdige. Kreft skiller ikke mellom troende og ikke-troende.

Dette er viktig: Lidelse er ikke alltid et direkte speil av et menneskes forhold til Gud. Da disiplene spurte Jesus om en mann som var født blind, om det var hans eller foreldrenes synd som var årsaken, svarte Jesus: "Verken han eller hans foreldre har syndet, men dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham".

Det betyr ikke at all lidelse er meningsløs, eller at Gud ikke kan bruke den. Men det betyr at vi ikke skal gå rundt og lete etter skjulte synder hver gang noen rammes. Verden er falt. Vi lever i den. Og mens vi venter på at alt skal bli gjort nytt, sukker hele skapningen, også vi.

^{2. Fordi kjærlighet forutsetter frihet}

Gud kunne ha skapt en verden uten lidelse, uten mulighet for smerte, uten mulighet for tap. Men en slik verden ville også vært en verden uten ekte kjærlighet. For kjærlighet forutsetter frihet. En ekte kjærlighetsrelasjon mellom Gud og menneske krever at mennesket har evnen til å velge bort like mye som å velge til. Uten muligheten til å si "nei", blir "ja" meningsløst.

Dette er bakgrunnen for hele fortellingen om paradiset. Gud satte ett tre midt i hagen, én grense, fordi kjærlighet uten valg ikke er kjærlighet. Mennesket ble skapt til samfunn med Gud, ikke til å være en robot som adlyder uten å tenke. Friheten er gitt for ett formål: at vi skal kunne elske Ham frivillig, ekte, uten tvang.

Lidelsen er ikke Guds ønske for verden. Men den er en konsekvens av at mennesket fikk en reell frihet, og av at den friheten ble brukt til å velge bort Ham som er livet selv.

^{3. Fordi troen må prøves for å bli ekte}

Hebreerbrevet definerer tro som "et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser" (Hebr 11,1).

Tro er ikke å se og deretter konkludere. Tro er å stole på Ham som er usynlig, og deretter handle ut fra det.

Dette er gjennomgangstemaet hos alle de gamle: Abraham dro ut uten å vite hvor han skulle. Moses forlot Egypt uten å se det lovede land. De holdt fast i det usynlige.

Peter skriver at de troende "får være i sorg, om så bare en kort stund, når dere utsettes for mange prøvelser". Hvorfor? "For at ektheten i deres tro, som er mer verd enn gull som går tapt, men likevel blir prøvet med ild, skal finnes til lov, pris og ære når Jesus Kristus åpenbares" (1 Pet 1,6~7).

Prøvelsene er ikke et tegn på at Gud har forlatt oss. Prøvelsene er det som viser troens ekthet, både for oss selv og for en verden som ser på. En tro som aldri har blitt prøvd, er en tro som aldri har blitt vist å være ekte. En kjærlighet som aldri har blitt utfordret, er en kjærlighet som aldri har fått vist sin styrke.

Og dette ville være et mektig vitnesbyrd, noe synlig som pekte mot det usynlige, mot Gud selv. Det ville ikke automatisk gjøre dem til troende, for Gud ser hjertet, og det holder ikke bare å "ville bli kristen" som en vurdering. Men det kunne vekke dem, åpne dem, få dem til å søke. Det synlige kunne være veien til troen, uten at det erstattet troen. Slik var det med miraklene Jesus gjorde: noen så og trodde, andre så og forherdet seg. Det synlige pekte mot det usynlige, men det krevde hjertets åpning for å bli til ekte tro.

^{Hva om Gud hadde fjernet all lidelse?}

Så langt kunne det vært. Men likevel, Gud har valgt en annen vei.

For om det var slik, om kristne var unntatt lidelse, da ville kjærligheten til Gud alltid være blandet med noe annet. Hva ville motivet for å elske Ham være? Man ville elske Ham fordi det lønner seg. Man ville elske Ham av egennytte, i håp om et problemfritt liv. Man ville elske Ham av frykt, frykt for å miste beskyttelsen, frykt for å stå utenfor.

Men frykten kommer ikke fra Gud. Johannes skriver: 

Gud vil ikke at vi skal elske Ham fordi det lønner seg for deg, her og nå. Han vil ikke at vår kjærlighet skal være motivert av det vi ser, av synlige bevis, av håndgripelige fordeler, av et liv uten smerte.

^{Hvorfor vi ikke følger Gud for å slippe lidelse}

Han vil ha en perfekt kjærlighet. En kjærlighet som ikke er blandet med frykt, for frykten kommer ikke fra Gud. En kjærlighet som ikke er motivert av egennytte, for egennytte er ikke kjærlighet. En kjærlighet som ikke er tvunget fram av synlige bevis, for tvang ødelegger friheten.

Gud vil at vi skal elske Ham for den Han er.

Dette peker mot noe av det dypeste i vår vandring med Gud. At kjærligheten til Ham får vokse fram, ren og ekte, den perfekte kjærlighet.

Ikke som noe vi må, ikke som noe vi drives til av det vi ser, men som en fri, ekte, personlig hengivenhet til Ham som skapte oss. En kjærlighet som ikke er betinget av hva Han gir oss, men som holder fast i Ham selv, også når Han tier, også når alt det synlige sier at Han er fraværende.

Dette betyr ikke at det er noe galt med deg om du kjenner på frykt. Men det viser retningen Gud leder oss i, mot en kjærlighet som setter oss fri.

^{Hvorfor mennesket ikke kan stå i lidelse på egen hånd}

Men en slik kjærlighet kan mennesket ikke frambringe av seg selv. Vi kan elske dem som elsker oss, det gjør også syndere. Men kjærligheten som elsker fiender, som holder fast i Gud selv når Han tier, som ikke er motivert av egennytte, den kommer fra Ham alene.

Derfor må vi fødes på ny. Derfor må vi få en ny ånd. For det gamle mennesket, det vi var fra fødselen av, kan elske dem som elsker oss, men det kan ikke elske fiender. Det kan elske når det lønner seg, men ikke når det koster.

Den perfekte kjærligheten, den som holder fast i Gud selv når Han tier, den som elsker uten å kreve noe igjen, den kommer fra Ham alene. Den gis ved Den Hellige Ånd til dem som tror.

Den gis til de som tror. Den gis ved Ånden. Den er en gave. Her er det viktig å skille: Gud gir noen ganger synlige tegn. Helbredelser skjer. Mirakler finner sted. Når det skjer, kan det peke mot Ham, vekke et hjerte, åpne for tro. Men dette er ikke en garanti. Det er ikke en sannhet i troen at kristne skal slippe lidelse.

Hadde det vært en slik garanti, hadde det vært en regel at de som tror, alltid blir helbredet og alltid går fri, da ville troen vært et kalkulert valg, ikke en relasjon. Da ville kjærligheten vært motivert av egennytte, ikke av ekte hengivenhet.

Gud har ikke lovet oss et liv uten lidelse. Han har lovet oss å være med oss "i" lidelsen. Det er forskjellen på et tegn som kan peke, og en sannhet som ville ødelagt selve grunnlaget for troen.

^{Hvorfor også troende rammes av lidelse}

Derfor skjer det at også Guds barn går gjennom lidelse. Ikke fordi Han ønsker det i seg selv, men fordi livet i denne verden ikke er adskilt fra det som former troen. Han vil at vår kjærlighet til Ham skal være ekte, prøvd i ilden, renset for egennytte, drevet av tillit og ikke av frykt.

Han vil at kjærligheten skal være så ekte at den kan si, som Job: "Herren ga, Herren tok, lovet være Herrens navn." Ikke fordi Job ikke sørget, han sørget dypt. Men fordi hans kjærlighet til Gud ikke var betinget av det han fikk fra Ham.

Dersom veien til Gud gikk gjennom synlige bevis, dersom det var tydelig for alle at de som fulgte Ham slapp lidelse, da ville kjærligheten aldri kunne bli fullkommen. Den ville alltid være motivert av frykt og egennytte. Den ville alltid være et svar på det øyet så, ikke et fritt valg fra hjertet.

Men Gud ser hjertet. Han vet hva som bor der. Han vet om vi søker Ham for den Han er, eller om vi søker det Han kan gi oss.

Og derfor møter også de som elsker Ham prøvelser. Ikke fordi Han sender dem for å teste oss, Han ser hjertet uansett, men fordi livet i en fallen verden ikke gir noen vei utenom.

^{Når troen blir synlig midt i lidelsen}

For når verden ser et menneske som holder fast i Gud midt i lidelsen, når de ser en tro som ikke vakler selv når alt det synlige sier at Gud er fraværende, da ser de noe de ikke kan forklare. Da ser de en kjærlighet som ikke er kjøpt med løftet om et problemfritt liv. Da ser de en ekte kjærlighet. Og en ekte kjærlighet vitner om en Gud som er ekte.

Gud vil bli elsket for den Han er. Ikke for det Han gir. Og derfor kan Han ikke gi oss det synlige beviset som ville gjort kjærligheten til en kalkyle. Derfor må troen vandre i mørket noen ganger. Derfor går også Guds barn gjennom lidelse.

For kjærligheten som er prøvd i ilden, er den eneste kjærligheten som kan stå når ilden kommer. Og ilden kommer til oss alle.

Noe av det vi opplever som lidelse, kan være Guds måte å vekke oss, snu oss, eller forme karakteren vår. Den løsner vårt grep om denne verden og vekker en lengsel etter det som er vårt egentlige hjem.

Paulus' ord får en ny dybde: "For meg er livet Kristus, og døden er vinning".

Samtidig må vi være forsiktige. Vi skal ikke automatisk anta at all lidelse er disiplin for en bestemt synd. Jobs bok er et kraftig vitnesbyrd om at lidelse kan ramme selv den mest rettferdige, uten at det er noen skjult synd som forklarer den. Men vi bør i det minste stille spørsmålet: Hva prøver Gud å si meg gjennom dette? For den som lever nært Ham, er selv dette spørsmålet en del av samtalen.

^{6. Lidelse kan få frem det gode i menneskene rundt oss}

Paulus skriver i 2 Korinterbrev at Gud trøster oss "i all vår trengsel, så vi skal kunne trøste dem som er i trengsel med den trøst vi selv får fra Gud".

Dette er et vakkert og vondt prinsipp på samme tid: Erfart lidelse gir autoritet til å møte andre i deres lidelse. Den som har vært gjennom mørket, kan møte andre i mørket på en måte den som bare har lest om det ikke kan.

Den som har mistet et barn, kan møte en annen som har mistet et barn, på en måte som ingen andre kan. Den som har kjempet med tvilen, kan møte tvileren med en ekte forståelse.

Vår lidelse blir ikke meningsløs, Den blir et redskap i Guds hånd til å nå andre. Den blir en del av vår tjeneste, ofte på måter vi ikke aner før vi står i det.

^{7. Fordi lidelsen viser verden en ekte tro}

Når verden ser et menneske som holder fast i Gud midt i lidelsen, ser de noe de ikke kan forklare. De ser en tro som ikke er kjøpt med løftet om et problemfritt liv. De ser en kjærlighet som ikke er motivert av egennytte. De ser en tillit som ikke vakler selv når alt det synlige sier at Gud er fraværende.

Dette vitner om en Gud som også er ekte. En Gud som ikke er en nødhjelper man bruker når man trenger det, men en Far man holder fast i, også når Han tier. En slik tro kan ikke argumenteres fram.

Den må leves. Og den leves ofte tydeligst i lidelsen.

Det er i mørket at lyset blir synlig. Det er i stillheten at tilliten blir hørt. Det er i lidelsen at verden får se at denne troen ikke er en krykke, men en forankring, noe som bærer også når alt annet svikter.

Dette betyr ikke at Gud ønsker lidelse i seg selv. Men at når vi holder fast i Ham også når det koster, blir noe synlig gjennom oss. Ikke vår egen styrke, men Hans liv.

Det som ellers ville vært skjult, får komme til syne. En tro som står i motgang. En fred som ikke kan forklares. Et liv som peker utover oss selv, og videre mot Ham.

Når vi lider, er vi forent med Ham som led for oss. Når vi dør, er vi forent med Ham som sto opp fra de døde. Lidelsen er ikke slutten. Den er ikke engang det siste kapitlet. Det er oppstandelsen.

^{Hva blir da forskjellen?}

Forskjellen er ikke at kristne slipper lidelse. Forskjellen er:

Når lidelsen kommer

✦ Uten Gud: Har ikke en forankring som bærer gjennom det ytterste.

✦ Med Gud: Holder Far i hånden. Har en relasjon som er bygget over tid.

Spørsmålet som stilles

✦ Uten Gud: "Hvorfor gjør du dette mot meg?", anklagende, krevende

✦ Med Gud: "Hvorfor, Herre?", klagende, men i tillit

Håpet

✦ Uten Gud: Døden er slutten. Mørket er tomt.

✦ Med Gud: Døden er en overgang. Mørket er ikke tomt, Han er der.

Bebreidelsen

✦ Uten Gud: Bebreidelsen bæres alene, eller rettes mot Gud som fiende

✦ Med Gud: Bebreidelsen kan bæres i bønn, som salmenes klagerop

Formålet

✦ Uten Gud: Lidelsen er meningsløs, bare smerte

✦ Med Gud: Lidelsen kan få et formål i Guds hånd, selv når jeg ikke ser det

Avslutningen

✦ Uten Gud: Døden vinner. Livet forsvinner.

✦ Med Gud: Døden har tapt. Livet seirer.

^{En liten refleksjon til slutt}

Det er tankevekkende at én eneste liten detalj, om Gud hadde gjort ting annerledes på ett punkt, ville vært nok til å stanse hele planen før den engang begynte.

Om Han hadde skjermet sine egne fra lidelse, ville kjærligheten ikke lenger vært fri. Frykt og egennytte ville alltid vært blandet inn. Om Han hadde gitt synlige bevis for sin tilstedeværelse på en slik måte at troen ble overflødig, ville kjærligheten ikke lenger vært et fritt valg. Om Han hadde tvunget oss til å elske Ham, ville kjærligheten ikke lenger vært kjærlighet.

En detalj. En liten justering. Og hele poenget med skaperverket, at mennesker fritt skal kunne elske sin Skaper for den Han er, ikke for det Han gir, ville vært borte.

Gud vet alltid hva Han gjør.

Ikke fordi vi alltid forstår det, vi står ofte i mørket og ser ingenting. Men fordi Han ser hele bildet. Fra begynnelse til ende. Og Han ser at den lille detaljen, den vi kanskje skulle ønske var annerledes når smerten er størst, er akkurat den detaljen som gjør at alt det andre kan være sant.

At kjærligheten kan være ekte. At troen kan være ren. At vi kan elske Ham, ikke for det Han gir, men for den Han er.

Videre refleksjon

Temaene som er berørt her rommer langt mer enn det som kan sies i én tekst. For den som ønsker å gå dypere, finnes det ofte flere nyanser og perspektiver å utforske.

Troens forståelse utvikler seg ikke bare gjennom svar, men gjennom ettertanke, erfaring og personlig bearbeiding.