Kan en Kristen miste sin frelse?

Utforsk hva Bibelen sier om frelsen

^{Når man først er frelst, betyr dette at man da er frelst for alltid?}

Kan en kristen miste sin frelse etter at han virkelig har tatt imot Jesus som sin personlige Herre og Frelser?

^{Delte meninger blant kristne}

Mange mener at frelsen er en gave fra Gud som ikke kan mistes.

De mener derfor at den som én gang er blitt frelst, alltid forblir frelst uavhengig av hva som skjer senere i livet.

^{Bibelen sier vi er forseglet med Den Hellige Ånd}

Bibelen sier at vi blir forseglet med Den hellige ånd i det øyeblikket vi blir frelst.

Noen mener at dette betyr at frelsen ikke kan mistes, uansett hvilke synder et menneske måtte falle i etter sin frelse.

^{Hva med grove synder og frafall?}

Andre mener at Gud ikke lar seg spotte, og at et menneske kan miste sin frelse dersom det velger å leve i alvorlige og vedvarende synder.

^{Min personlige forståelse ut fra Skriften}

Jeg mener at det finnes flere bibelvers som belyser dette spørsmålet, og særlig ett vers som ofte trekkes frem i denne sammenhengen. Etter å ha studert disse skriftstedene grundig, er det min personlige forståelse at Bibelen advarer mot frafall.

^{Hva som kan føre til tap av frelse}

Samtidig tror jeg ikke at dette skjer lett eller tilfeldig. Etter min forståelse handler dette ikke om enkeltfall eller svakhet, men om en bevisst og vedvarende vending bort fra Gud.

^{Kan seglet med Den Hellige Ånd brytes?}

Jeg tror at seglet med Den hellige ånd uttrykker at et menneske tilhører Gud og lever i fellesskap med Ham. Dette seglet beskriver Guds trofasthet og nærvær, ikke en mekanisk garanti uavhengig av hjertets retning.

Jeg vil nå vise til de viktigste bibelversene som omtaler denne muligheten.

^{Et spørsmål som krever personlig overbevisning}

Dere må hver for dere vurdere og skjelne om dere mener at disse versene viser at en kristen kan miste sin frelse.

^{Be Gud om visdom og klarhet}

For dere som virkelig ønsker svar på dette spørsmålet, anbefales det å studere versene nøye, og deretter be Gud Faderen, ved Den hellige ånd, om å gi klarhet, fordi dette er et spørsmål av stor betydning.

^{Vår personlige forståelse}

Det som følger her, er vår personlige vurdering av temaet.

^{Hver må søke sitt eget svar}

Siden meningene er delte, må hver og en selv søke Herren om visdom og overbevisning.

^{1. Å falle fra}

Etter min vurdering berører dette første verset selve kjernen i spørsmålet. Jeg vil først vise til verset, og deretter peke på enkelte formuleringer som ofte brukes som grunnlag for denne forståelsen.

† "Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott.

Når en åker drikker regnet som stadig faller på den, og bærer grøde til nytte for dem som dyrker den, får den velsignelse fra Gud. Men bærer den torn og tistel, er den til ingen nytte. Forbannelsen er ikke langt borte, og det ender med at åkeren blir svidd av." (Hebreerne.6:4~8)

Legg først merke til den konkrete ordbruken som brukes i teksten:

✦ de som én gang er blitt opplyst

✦ som har smakt den himmelske gave

✦ som har fått del i Den Hellige Ånd

✦ som har smakt Guds gode ord

^{Kan bare frelste få del i Den Hellige Ånd?}

Bibelen lærer at Den hellige ånd gis til dem som tilhører Kristus.

Samtidig viser Skriften at Den hellige ånd virker på mennesker før frelsen, ved å overbevise, lede og trekke mennesket mot Gud.

Dette betyr ikke at Den hellige ånd tar bolig i mennesket før frelsen, men at Han virker utenfra for å føre mennesket til Kristus.

1. Johannes 16,8, (Johannes 6,44)

Det er først når et menneske kommer til tro, at Den hellige ånd tar bolig i hjertet.

(Efeserne 1,13), (Romerne 8,9)

^{Å forstå Guds Ord}

Bibelen lærer at Guds Ord er åndelig, og at sann forståelse av Skriften skjer ved Den hellige ånds virke.

Samtidig kan mennesker lese, høre og bli berørt av Guds Ord også før de kommer til tro.

^{Den Hellige Ånd gjør Ordet levende}

Det er Den hellige ånd som gjør Guds Ord levende i menneskets indre, gir klarhet, innsikt og leder inn i sannheten. Denne forståelsen vokser i takt med fellesskapet med Gud etter at mennesket er kommet til tro.

^{Å bli opplyst}

Når et menneske får innsikt i Guds Ord, beskriver Bibelen dette som å bli «opplyst». Dette kan skje i møte med Guds Ord, og peker mot Guds virke i menneskets indre.

^{Dette verset beskriver mennesker som har vært i nær berøring med Guds virke}

Setter man disse uttrykkene sammen, ser vi at teksten beskriver mennesker som har vært sterkt berørt av Guds virke, og som har fått innsikt i åndelige realiteter.

Uttrykkene som brukes viser at dette ikke handler om mennesker uten kontakt med Gud, men om personer som har vært i møte med sannheten og erfart åndelig lys.

^{Hva betyr det å "falle fra"?}

Og legg så merke til hva teksten sier videre:

"For det er umulig ... dersom de faller fra, å fornye dem igjen til omvendelse..."

Nøkkelordene i denne setningen er "faller fra." Hva som regnes som et frafall, er ikke noe mennesker kan definere fullt ut.

^{Gud er den endelige dommeren}

Det er Gud Faderen som til slutt avgjør hva som regnes som et frafall fra Ham. Bibelen gir alvorlige advarsler, men fastsetter ikke detaljerte grenser for hvor dette går.

^{Bevisst bortvending}

Et frafall innebærer ikke svakhet, kamp eller enkeltfall i synd, men en bevisst og vedvarende vending bort fra Gud. Det handler om å forkaste det lyset og den sannhet man har fått, og velge en annen vei.

^{Alvorlige konsekvenser}

Bibelen lærer at Gud ikke lar seg spotte, og at menneskets valg får konsekvenser. Derfor advarer Skriften sterkt mot å vende seg bort fra Gud etter å ha stått i møte med Hans sannhet.

Kan kristne miste frelsen ved alvorlig frafall?

^{Alvoret i bevisst bortvending}

Bibelen advarer tydelig mot å forkaste sannheten man en gang har fått kjennskap til.

Samtidig viser resten av Skriften at dette ikke beskrives som et øyeblikk der Gud mister vilje til å ta imot den som vender om, men som en tilstand der mennesket selv har forherdet sitt hjerte og lukket seg for Guds kall.

^{Hva sier dette skriftverset om frafall?}

Setter man dette skriftstedet i sammenheng med resten av Bibelen, ser vi at Skriften gir alvorlige advarsler mot å vende seg bort fra Gud etter å ha kjent sannheten.

Teksten viser at bevisst frafall er alvorlig, og at det ikke finnes noen annen vei til Gud enn gjennom Kristus ved omvendelse.

^{Frafall – hva teksten advarer mot}

Setter man dette skriftverset sammen med resten av Bibelens vitnesbyrd, ser vi at Skriften gir alvorlige advarsler mot å vende seg bort fra Gud etter å ha kjent sannheten.

Teksten viser at frafall ikke er noe lettvint eller ubetydelig, men handler om en bevisst bortvending fra Gud og det livet Han kaller oss til.

^{2. Å synde med vilje etter å ha mottatt sannhetens kunnskap}

Dette neste skriftverset er også alvorlig. Det forrige avsnittet beskriver et mulig frafall, der et menneske vender seg bort fra Gud etter å ha kjent sannheten.

Dette avsnittet tar opp et beslektet tema, nemlig hva det innebærer å synde med vilje etter å ha mottatt kunnskap om sannheten.

† "Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot.

Den som forkaster Moseloven, møter ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord.

Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd?

Vi kjenner jo Han som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!" (Hebreerne.10:26~31)

^{Hvem advares i dette avsnittet?}

Legg merke til at teksten taler om å synde med vilje etter å ha mottatt kunnskapen om sannheten.

Dette viser at advarselen ikke er rettet mot mennesker som aldri har hørt evangeliet, men mot dem som har blitt kjent med sannheten.

^{Å forakte Kristi offer}

Videre beskriver teksten et menneske som tramper Guds Sønn under fot og spotter nådens Ånd.

Dette peker ikke på fall, svakhet eller kamp, men på en bevisst holdning der Kristi offer forkastes.

^{Når det ikke finnes noe annet offer}

Når det sies at «det ikke lenger finnes noe offer for synder», viser teksten til at det ikke finnes noen annen vei til Gud enn gjennom Jesus Kristus.

Forkastes dette offeret, finnes det ingen alternativ vei til forsoning.

^{3. Å vende tilbake igjen til verdens urenheter}

^{Et alvorlig tilbakefall}

Her følger et skriftavsnitt som omtaler faren ved å vende tilbake til det livet man tidligere levde, etter å ha fått kunnskap om vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Her er teksten:

† "For når noen er kommet fri fra det urene i verden og har lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og de så igjen blir fanget av det urene og ligger under for det, da står det verre til med dem enn før.

Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne rettferdighetens vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem. Da er det gått med dem som det så treffende heter i ordtaket: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy» og: «Ikke før er grisen vasket, så velter den seg i søla»." (2.Peter.2:20~22)

^{Hvem omtales i dette skriftverset?}

Dette skriftverset beskriver mennesker som har kommet fri fra verdens urenhet gjennom kunnskapen om vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Bibelen skiller mellom kunnskap som kan læres, og sann kunnskap som gis ved åpenbaring. Et menneske kan lese Skriften og forstå dens innhold uten å være frelst, men den sannheten som gjør fri, mottas først når Gud åpenbarer Ordet i hjertet.

Å komme fri fra verdens urenhet beskrives i Bibelen som et verk som skjer i Kristus, ikke gjennom intellektuell innsikt alene.

Derfor peker dette verset mot mennesker som faktisk har mottatt noe virkelig fra Gud, men som senere har vendt seg bort fra det hellige de fikk del i.

Legg merke til at dette verset uttrykkelig sier at det ville være langt verre å først ha blitt frelst, og deretter vende tilbake til sine gamle syndige veier og til verdens urenhet, enn å aldri ha blitt frelst i utgangspunktet.

Nøkkeluttrykket i dette verset er:
«deres siste tilstand er verre enn den første».

Ordet «den første» viser tilbake til tiden før vi ble frelst. Dersom man ikke er frelst, kan man ikke komme inn i himmelen. Hva kan da være verre enn aldri å ha blitt frelst i det hele tatt?

Likevel går dette verset enda et steg videre, og sier rett ut at det vil være verre for oss dersom vi, etter først å ha blitt frelst, igjen vender tilbake til de syndene vi levde i før frelsen.

Dersom dette er verre enn aldri å ha blitt frelst, mener jeg derfor at dette verset også viser at det er mulig å miste sin frelse etter først å ha blitt frelst.

^{4. Liv som ikke hører hjemme i Guds rike}

Når Bibelen taler alvorlig om frafall, reiser det også et viktig spørsmål: Hva slags liv beskriver Skriften som uforenlig med et liv i fellesskap med Gud?

De to neste bibelavsnittene nevner flere konkrete synder og livspraksiser som ikke springer ut av Guds rike. Spørsmålet teksten stiller, er derfor ikke hvor grensen går for frelse, men hva slags liv som vitner om at et menneske ikke lenger lever under Guds herredømme.

Her følger versene:

† "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike." (1.Korinter.6:9~10)

† "Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike." (Galaterne.5:19~21)

^{Trofasthet mot ektefellen som speilbilde av hjertets holdning}

Legg merke til at synden "hor" nevnes i begge disse versene. Dette reiser et alvorlig spørsmål: Hva sier Bibelen om et liv preget av utroskap og manglende troskap?

Bibelen viser at det ytre livet springer ut av hjertets retning. Når et menneske velger å leve i vedvarende synd, vitner det om hvem som har fått herredømme i livet.

Disse versene taler derfor ikke om enkeltfall, svakhet eller kamp, men om et liv der synden får bli værende og får styre over tid. Det er dette Skriften advarer mot.

Formålet med slike advarsler er ikke å skape frykt, men å kalle mennesket tilbake til sann omvendelse, der Gud igjen får sin rette plass i hjertet.

Skriften peker ikke på grenseoppganger for frelse, men på forskjellen mellom et liv som lever for Gud og et liv som har vendt seg bort fra Ham.

^{En personlig refleksjon – Ingen sjanser med synd}

Ordet «hor» beskriver i Bibelen seksuell umoral, altså handlinger som bryter med Guds ordning for samliv.

Disse bibelversene beskriver mennesker som lever i slike livspraksiser, uten omvendelse og uten underordning under Gud.

Det er tydelig at teksten ikke taler om enkeltfall eller kamp i et kristent liv, men om et liv der begjæret får styre og der Guds vilje er satt til side.

Versene retter seg derfor mot mennesker som ikke lever under Guds herredømme. Bibelen bruker ikke slike advarsler for å skape frykt, men for å gjøre skillet klart mellom liv i sannhet og liv i opprør mot Gud.

5. Ikke alle som kaller Jesus "Herre, Herre" vil komme inn i himmelen

Dette sterke bibelordet kommer direkte fra Jesus selv. Han sier tydelig at ikke alle som kaller Ham «Herre, Herre», skal komme inn i himmelriket, men de som gjør hans himmelske Fars vilje.

Jesus retter her oppmerksomheten mot forskjellen mellom ytre bekjennelse og et liv i lydighet mot Gud.

Spørsmålet teksten reiser, er derfor ikke hva mennesker sier med munnen, men hvem de faktisk lever for.

Dette ordet viser at det er mulig å bruke Jesu navn, bekjenne Ham med ord, og likevel ikke leve i et virkelig forhold til Gud.

^{Gud lar seg ikke spotte – alvorligheten av bevisst synd}

Dette skriftstedet minner oss om at Gud ikke lar seg spotte. Et menneske kan ikke bekjenne tro med munnen og samtidig leve i bevisst opprør mot Gud uten konsekvenser.

Bibelen viser tydelig at et liv som preges av vedvarende synd ikke kan forenes med et liv i fellesskap med Gud.

Disse advarslene er ikke gitt for å skremme, men for å vise at tro ikke er et ytre bekjennelsesforhold, men et liv under Guds herredømme.

Skriften kaller derfor mennesket til alvor, omvendelse og et liv i sannhet for Gud.

Her følger verset:

† "Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Vik fra meg, dere som praktiserer lovløshet!’" (Matteus.7:21~23)

^{Jesus viser til mennesker som har gjort mektige gjerninger}

Jesus viser i dette avsnittet til mennesker som sier at de har profetert og drevet ut onde ånder i Hans navn.

Dette kan ved første øyekast fremstå som mennesker med åndelig autoritet og virksomhet, men Jesus sier likevel til dem:

«Jeg har aldri kjent dere.»

Poenget i teksten er derfor ikke hvilke gjerninger som er gjort, men om det finnes et virkelig forhold til Ham.

Demoner blir kastet ut av mennesker ved Den Hellige Ånds kraft.

^{Jødisk kontekst}

Det er også verdt å merke seg hvem Jesus taler til i denne sammenhengen. Ordene blir sagt i en jødisk kontekst, til mennesker som trodde på Gud, kjente Skriftene og ønsket å tjene Ham, men som ikke tok imot Jesus som den Messias Faderen hadde sendt.

I dette lyset kan uttrykket «Herre, Herre» forstås som et rop i erkjennelse snarere enn en bekjennelse i tro, et øyeblikk der det går opp for dem hvem Jesus virkelig er.

Da gir også Jesu ord mening når Han sier: «Jeg har aldri kjent dere.»

Ikke fordi de en gang var Hans og falt fra, men fordi de aldri gikk inn i fellesskap med Ham.

Dette minner oss om at sann tro ikke handler om religiøs aktivitet eller oppriktig gudsfrykt alene, men om å kjenne Sønnen som Faderen har sendt.

^{Kan bare kristne kaste ut onde ånder?}

Bibelen viser at det er mulig å bruke Jesu navn, tale religiøst og utføre handlinger som ser åndelige ut, uten at livet er forankret i lydighet og fellesskap med Gud.

Jesu ord avslører at åndelig aktivitet i seg selv ikke er et bevis på frelse, men at det avgjørende er om mennesket er kjent av Ham.

To skriftvers belyser dette tydelig.

^{Jødiske åndemanere}

I Apostlenes gjerninger 19,13–16 fortelles det om noen jødiske åndemanere som tok det på seg å påkalle Jesu navn for å drive ut onde ånder.

Da de forsøkte å gjøre dette i Jesu navn, svarte en av de onde åndene at den kjente både Jesus og Paulus, men visste ikke hvem de var. Deretter sprang mannen som var besatt av den onde ånden på dem, overmannet dem og fikk makt over dem. De flyktet ut av huset, nakne og såret.

Dette viser tydelig at det ikke er tilstrekkelig å bruke Jesu navn uten å stå i et virkelig forhold til Ham. Åndelig autoritet springer ikke ut av ord eller teknikk, men av et liv underordnet Gud.

Her følger skriftteksten:

† "Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også å si fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette. Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?»

Mannen som hadde den onde ånden i seg, fór løs på dem, overmannet dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte." (Apostlenes.gj.19:13~16)

Bare de med Den Hellige Ånd kan kaste ut onde ånder

Jesus motsier ikke at disse menneskene faktisk utførte handlinger i Hans navn. Likevel er det avgjørende at Han sier:

«Jeg har aldri kjent dere.»

Dette viser at det ikke er handlingene i seg selv som avgjør, men forholdet til Ham.

^{Er det mulig å gjøre mektige gjerninger uten å være kjent av Jesus?}

Skriften lærer oss at det er mulig å bruke Jesu navn, tale religiøst og opptre åndelig, uten å leve i et sant fellesskap med Gud.

^{Relasjonen til Kristus er avgjørende}

Bibelen gjør det samtidig klart at åndelig aktivitet aldri kan brukes som målestokk for frelse. Det avgjørende spørsmålet er ikke hva et menneske gjør, men hvem det tilhører.

Jesus viser også at det finnes en tydelig forskjell mellom ytre åndelig virksomhet og et liv som er født av Gud.

Et rike kan ikke stå dersom det er splittet mot seg selv. Ondskapens rike arbeider ikke for å ødelegge sitt eget herredømme, men søker alltid å bedra, forvirre og etterligne det som er ekte.

Derfor advarer Skriften mot å bygge tro på tegn, gjerninger og ytre manifestasjoner, og peker i stedet på relasjonen til Kristus som det avgjørende.

^{Jesu egne ord avslører hvem det gjelder}

Jesus forklarer selv hvorfor disse menneskene blir avvist:

«Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som driver med lovløshet.»

Dette viser at problemet ikke ligger i enkeltfall, svakhet eller kamp med synd, men i et liv som ikke er underordnet Guds vilje.

^{Lovløshet beskriver et liv uten underordning}

Uttrykket «å gjøre lovløshet» beskriver et liv der mennesket lever etter egen vilje og står uten underordning under Guds herredømme.

Lovløshet handler ikke om å snuble i synd, men om å stå utenfor Guds ordning. Det beskriver mennesker som ønsker å forholde seg til Gud, men uten å gå den veien Gud selv har fastsatt.

^{Jødisk kontekst – å stå uten Sønnen}

Jesu ord blir uttalt i en jødisk kontekst, til mennesker som trodde på Gud, kjente Skriftene og ønsket å tjene Ham, men som ikke tok imot Jesus som den Messias Faderen hadde sendt.

De søkte Gud, men avviste Sønnen.

Og siden veien til Faderen går gjennom Jesus, kunne de ikke nå Gud uten Ham.

Derfor passer uttrykket «lovløshet» presist her, ikke fordi de manglet religiøs iver, men fordi de stod utenfor den nye pakten som Gud hadde opprettet gjennom Kristus.

^{«Jeg har aldri kjent dere» forklares av dette}

Når Jesus sier: «Jeg har aldri kjent dere», betyr det ikke at de en gang var Hans og falt fra, men at de aldri gikk inn i fellesskap med Ham.

De kjente Gud etter sin forståelse, men de kjente ikke Sønnen, og derfor kunne ikke Sønnen kjenne dem.

^{Dette handler ikke om tap av frelse}

Poenget i teksten er derfor ikke at mennesker mister frelsen, men at et menneske aldri kan stå i rett forhold til Gud uten Jesus Kristus.

Sann tro handler ikke om religiøs aktivitet, tegn eller gjerninger, men om fellesskap med Sønnen som Faderen har sendt.

^{En vanlig misforståelse}

Det er nettopp her mange tar feil i sin forståelse av dette skriftverset. Mange leser Jesu ord som om Han taler om kristne som en gang var frelst, men som senere falt fra.

Men teksten sier ikke at de en gang tilhørte Ham. Tvert imot sier Jesus tydelig:

«Jeg har aldri kjent dere.»

Når dette leses i sin sammenheng, og i lys av den jødiske konteksten, blir det klart at det ikke handler om frafalne kristne, men om mennesker som ønsket å tjene Gud uten å gå veien gjennom Sønnen.

Denne feiltolkningen har ført til mye unødig uro i troslivet, fordi ord som aldri var ment å skape frykt hos troende, er blitt brukt til nettopp det.

Jesu ord er ikke gitt for å skape usikkerhet hos dem som er i Ham, men for å vise at ingen kan komme til Faderen uten gjennom Jesus Kristus.

† «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt. Ingen skal rive dem ut av min hånd.» (Johannes.10:27,28)

† «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne.8:38,39)

Slike vers er sterke og fulle av trøst. Mange kristne tolker dem som bevis for at frelsen er trygg og uopprettelig – at den som virkelig er frelst, alltid vil være det. Det er et syn som har vært utbredt i deler av kirkehistorien, og som bygger på Guds kraft og trofasthet.

Men samtidig finnes det også vers – som dem denne artikkelen fokuserer på – der Jesus selv advarer alvorlig mot å falle fra, leve i lovløshet og ende utenfor Guds rike. Det viser oss at vi ikke skal ta frelsen for gitt, men leve i tro og lydighet, med et hjerte som stadig søker Gud.

^{Så hva skal vi tro om dette?}

Bibelen holder begge disse virkelighetene fram:

✦ Guds nåde og trofasthet er sterkere enn alt.
✦ Men mennesket har også ansvar for sitt hjerte og liv.

«Dette er ikke motsetninger, men viser at frelsen er et levende forhold til Gud, ikke en mekanisk trygghet løsrevet fra hjertets retning.»

^Oppsummering

Hvis du oppriktig følger Jesus, elsker ham og ønsker å gjøre hans vilje – så har du ingen grunn til frykt. Du er trygg i Hans hånd. Samtidig viser vers som Matteus 7:21–23 at vi aldri må leke med synd eller tro at ytre handlinger alene er nok. Gud ser hjertet. Det er der alt avgjøres.

Tilbake til artikkelsamlingen innsikt