Vitnesbyrd - Narkotika, New Age og demoner

Hun har bedt om at vi skal dele hennes vitnesbyrd med leserne våre for å advare alle om de ekstreme farene ved å til og med bare eksperimentere med noen som helst form for tung narkotikabruk eller okkult aktivitet. Som du vil se når du leser hennes vitnesbyrd nedenfor, forårsaket kombinasjonen av narkotika og demoner som angrep hennes sinn, ganske mye skade på sinnet og hennes evne til å tenke både klart og sammenhengende.

Som vi allerede har slått fast i mange av artiklene i avsnittet om åndelig krigføring, er to av de største døråpnerne til Satans rike, der han og hans demoner streifer, enhver form for narkotikabruk, og enhver form for sysling eller eksperimentering med noe som måtte ha noe å gjøre med det okkulte eller New Age-bevegelsen. Denne kvinnens vitnesbyrd vil gi deg et veldig godt innblikk i hva som virkelig skjer bak kulissene når demonene beveger seg inn for et angrep som et resultat av at noen gir dem de nødvendige juridiske rettighetene for å kunne gjøre det.

Våre sinn er slagmarken mellom oss, Gud og djevelen. Kontroller sinnet til en person, og du kontrollerer den personen. Dette er grunnen til at demoner alltid angriper oss via tankene våre, som inkluderer vår tankegang og tankeprosess.

Du har hørt om betegnelsen om at noen er under direkte "påvirkning" av alkohol eller av demoner. Ordet "påvirkning" forteller deg at narkotika, misbruk av alkohol eller noen form for direkte demonisk aktivitet kan føre til at du handler utenfor din normale personlighet, fordi det er noe som "påvirker" deg.

Som du vil se når du gjennomgår vitnesbyrdet hennes, hadde både denne kvinnen og flere av vennene hennes som brukte disse stoffene veldig merkbare og betydelige endringer i deres personlighet når de kom under direkte påvirkning av disse stoffene og demonene. Dette er grunnen til at Gud er så streng i sitt ord på hva slags syndige aktiviteter vi skal holde oss helt borte fra i dette livet.

Her er denne kvinnens helt utrolige vitnesbyrd. Jeg vil utdype og markere noen av de tyngre uttalelser hun kommer med i dette vitnesbyrdet, slik at du kan gå tilbake og bruke dette som et referanseverktøy hvis Gud noen gang vil bruke noen av dere til å prøve å forhindre at noen andre som kan være nær deg, faller inn i disse to typer ekstreme dødsfeller.

Hennes fornavn er Sofie, men jeg vil utelate hennes etternavn for å beskytte identiteten hennes på grunn av dette vitnesbyrdets meget personlige karakter.

Sofie`s vitnesbyrd

Kjære deg

Takk for denne muligheten til at jeg kan dele historien min med deg. Jeg har hatt det vanskelig med å finne noe sted hvor jeg kan legge ut denne historien. Det er veldig viktig at dem der ute leser denne historien, spesielt unge mennesker. Jeg vil advare dem om farene ved narkotika og demoner. Du har min fulle tillatelse til å dele denne historien med andre. Tusen takk.

1. Først og fremst en kort historie om hvem jeg er. Jeg er en 51 år gammel døv kvinne, skilt og mor til tre voksne barn, og jeg har 8 nå barnebarn. Jeg har ikke vært kristen hele livet. Jeg husker at da jeg var barn, tok mine foreldre meg med i kirken noen søndager innimellom, men jeg visste ingenting om Gud eller Jesus Kristus på grunn av min døvhet, og det var heller ingen tjenester for tegnspråkstolkning for så  lenge siden. Foreldrene mine var ikke troende kristne, så kirken var ikke en viktig del av livet vårt.

16 år gammel traff jeg og giftet meg med en 27 år gammel mann, Tom. Han var katolikk, og våre tre barn gikk på katolsk skole i noen år. Jeg godtok likevel ikke å konvertere til katolisme fordi jeg ikke likte den religionen og kirken i den lille byen der vi bodde. Faderpresten og nonnene var uvennlige mot meg ved flere anledninger og det både sjokkerte meg og såret meg dypt. Jeg følte også harme og sårhet over at Kirken ikke gjorde noe forsøk på å kommunisere med meg, og de prøvde heller ikke å lære meg om Jesus og evangeliet.

Jeg følte meg utelatt hver gang i messetjenesten, og jeg hatet den. Det var en smertefull opplevelse for meg fordi det fikk meg til å føle meg ensom og isolert, som om ingen brydde seg om meg. Det var for vanskelig for min eksmann å fortelle meg hva presten sa.

På grunn av de dårlige erfaringene trodde jeg ikke at kristen religion var bra for oss. Jeg betraktet dem som hyklere og fanatikere. Jeg var sint på en ting som jeg hatet aller mest, og det var forkynnelsen deres om “helvete”.

Jeg hatet den historien, for den hadde forårsaket mye mentale kvaler for mange mennesker, og meg. Men jeg fryktet at Gud aldri ville tilgi meg fordi jeg begikk mange feil i løpet av det 16 år lange ekteskapet. Jeg trodde jeg var for "ond" for å ha brutt Guds bud for mye, så jeg anså meg selv som "for sein." Ingen forklarte meg om Jesu Kristi barmhjertighet og tilgivelse, så jeg var veldig redd for Guds vrede. Ja, jeg var faktisk livredd for ham, for jeg hadde disse fryktelige tankene i mange år ... at Hans lyn slo meg ned på grunn av hans vrede.

Tom og jeg ble skilt i 1988, for det var et virkelig dårlig ekteskap. Det var de verste og mørkeste dagene i mitt liv. Skilsmissen var stygg og bitter. MEN en helt FANTASTISK ting skjedde ... i løpet av dagene i dyp depresjon og fortvilelse våknet jeg en morgen og bestemte meg for å søke Gud om tilgivelse og hjelp. For å gjøre historien kort, hadde jeg bedt til Gud for første gang i mitt liv, og jeg hørte stemmen Hans si "Tilgi Tom." Jeg godtok dette og sa "Ja, jeg tilgir ham ..."

Jesus Kristus omfavnet meg da med sin fantastiske kjærlige tilstedeværelse, og løftet bort all den mørke og tunge byrden fra skuldrene mine. Han helbredet meg helt fra mine sår. Det var en gledelig og helbredende opplevelse som hadde forandret meg helt til en annen person. Jeg var aldri den samme siden den gang. I to hele måneder var jeg i hans frelsende nåde, og det var som å være i en gledelig og fredelig tilstand. Den dag i dag husker jeg dette som om det var i går, det kraftige øyeblikket med Herren Jesus Kristus. Han viste meg den virkelige betydningen av kjærlighet. Han sa "kjærlighet er svaret" på livets problemer.

Like etter kjøpte jeg Bibelen og leste noen vers, men jeg var ikke i stand til å forstå ordene i det hele tatt. For en nybegynner hadde jeg valgt den verste side å lese, som var Åpenbaringen, fordi jeg var nysgjerrig på fremtidige forutsigelser. Men disse sidene gjorde meg sint og veldig redd. Min språkforståelse og leseferdigheter var ikke så god på den tiden, så jeg tok ordene helt bokstavelig. Det endte med at jeg sa til meg selv at jeg aldri ville lese i den boka igjen.

Jeg var også sint på det autoritative mannlige synet på kvinner og hennes rolle i livet i ordspråk delen. Så jeg leste ikke i den boka igjen på over ti år, ikke før i 2003. Jeg hadde gått to ganger i en kristen kirke og likte den ikke. Jeg følte meg ukomfortabel og stolte ikke på kirken på grunn av min dårlige erfaring med presten og nonnene i  tidligere år. Så jeg ba til Herren og ba ham om å vise meg veien som ville bringe meg nærmere ham.

2. I løpet av noen måneder møtte jeg en ny venn som introduserte meg for New Age bevegelsen. På den tiden trodde jeg at Gud hadde besvart bønnen min, og jeg var veldig spent og takknemlig. Jeg kjøpte mange åndelige bøker, tarotkort og deltok på møter med innfødte læresetninger / og seremonier med sjamaner. Jeg tilbrakte mange timer med mediterende visjoner alene.

Jeg var også en disippel av Holy Guru fra India i tre år. Jeg hadde opplevd mange glade åndelige øyeblikk og fantastiske mirakler. Jeg studerte og leste bøker hver dag. Jeg jobbet hardt hver dag for å endre tankegangen min fra negativitet til å være positiv, å være snill og kjærlig mot andre, og å være trofast mot Gud. Jeg hørte også noe som var nytt for meg, om de manglende sidene i Bibelen. Det gjorde meg sint, fordi det betydde at kirken ikke var pålitelig ved å tukle med boken. Jeg trodde de gjorde det i de middeltiden for å kontrollere mennesker.

Jeg trodde ikke at helvete var ekte og at det bare var en fantasi. I følge læren i New Age trodde jeg at “helvete” faktisk var våre nåværende livsproblemer og våre lidelser på jorden.

Læren skulle hjelpe oss til å lære hvordan vi kan være lykkelige og i fred, til tross for problemene i livet vårt. Jeg trodde ikke Satan var ekte, men ja, jeg aksepterte at det var noen onde "tapte" spøkelser som gikk på jorden og kanskje noen mystiske mørke krefter eller mørke ukjente herskere ute i himmelen. Ingen bok jeg hadde lest fra New Age, nevnte Satan og hans helvete en eneste gang. Der var ingen historie om det i det hele tatt.

Derfor visste jeg ingenting om Satan og hans verden. Til tross for alle disse årene med å lese og studere forskjellige læresetninger, og tilføre dem i mitt hjerte i mitt daglige liv, hadde det fortsatt ikke ført meg nærmere Gud. Jeg var fortsatt svak, og en slave for synder, røyking og sosial drikking og andre ting. Så jeg følte meg forvirret og fortapt.

3. Ok, nå om stoffene. Jeg vil virkelig advare deg om dem på grunn av alle deres forferdelige konsekvenser. Jeg lider fortsatt av det den dag i dag!, og det er nå 7 år siden jeg sluttet med dem.

I året 1997, ett år etter at mitt yngste barn, som i en alder av 18 år, flyttet hjemmefra, begynte jeg å røyke marihuana, og til slutt røkte jeg det hver dag i tre år. Jeg visste da at jeg var avhengig av det, men jeg var ikke villig til å slutte med det heller. Jeg likte det for mye, og det var fordi det var så behagelig at jeg ikke ville slutte.

Det ga meg den fantastiske "euforien." Jeg likte ikke verden uten å røyke marihuana, for den føltes så grå og kjedelig. Jeg hadde også vanskelig for å håndtere nervøsiteten min, så den hjalp meg til å slappe av mer. Mitt argument var at "Dessuten, så er det ikke et farlig stoff." Vi, en gjeng med venner og jeg, kalte det for noe så uskyldig som en "urt".

På den tiden var jeg blitt 45 år, og de fleste av mine kvinnelige venner var i 30-40-årene. Vi bodde i et pent og lite leilighetskompleks bare ett kvartal unna stranden. Hver helg kunne vi røyke noen drag med marihuana og deretter stå på rulleskøyter på strandens sykkelsti. Min nære venninne Mary og jeg var begge i 40-årene, og barna våre hadde vokst opp og flyttet ut. Så det var en spennende tid i livet vårt, med frihet til å ha det moro på stranden. Jeg kunne ikke se ut til å få nok av disse morsomme tider, med marihuanarøyking og rulleskøyter.

I løpet av de første 45 årene av livet mitt, rørte jeg ingen farlige hallusinatoriske  narkotika som Meth, Crack eller Heroin, for jeg var veldig redd for dem. I de tidlige tenårene hadde jeg lært om farlige konsekvenser av stoffmisbruk på ungdomsskolen min.

Også i en alder av 15 år, mens jeg hang ut med hippievenner i sentrum av parken, så jeg mange av dem bruke narkotika, men jeg rørte det ikke og jeg nektet å engang vurdere det, men fristelsen rammet meg imidlertid en dag da en ung langhåret mann tilbød meg noen fargerike piller han hadde i hånden. Jeg ga etter og bestemte meg for å prøve noen, men to unge kvinner brøt inn for å stoppe meg og de ba ham om å komme seg vekk.

De beskyttet meg. Så sa de at de ville vise meg noe, så jeg gikk med dem for å se en av vennene deres, en ung mann. Halvparten av ansiktet hans var stygt forbrent, forårsaket av tukling med en strømkontakt under hans LSD-narkotikahallusinasjon. Jeg ble forferdet ved synet av ansiktet hans som var svært vansiret. Siden den dagen holdt jeg meg enda lenger unna de farlige stoffene.

Etter å ha røyket marihuana i tre år hadde imidlertid min beslutning om å holde meg borte fra farlige stoffer blitt svekket. Høsten 2000 flyttet min nære venninne Mary inn i leiligheten min for å bo hos meg en liten periode. En av naboene ovenpå begynte å selge narkotika, og jeg hadde lagt merke til den økte trafikken til leiligheten hans hver dag, og jeg var redd for trøbbel med både narkotikamisbrukere og loven, så jeg ba ham da om å stoppe med den virksomheten.

Jeg kjente ham personlig. Han var en døv mann, Bill, i en alder av 27 år, og han var østenfra. Men han tjente store penger, og han likte det for mye, så han nektet å stoppe. Han kjøpte mange nye ting, klær, stor TV, stereoanlegg og nye møbler til leiligheten sin. Men, etter at jeg kom hjem fra en måneds ferietur, fikk jeg vite at min beste venninne, Mary, også hadde begynt å røyke crack. Jeg likte det ikke, og jeg var redd for henne, men hun fortalte meg at det var en fantastisk rus, og hun tilbød meg å prøve.

Etter litt nøling aksepterte jeg, og røykte cracken. Når jeg ser tilbake på akkurat det  øyeblikket, ønsker jeg at jeg hadde lyttet til den lille "nei" stemmen i hjertet mitt, men nysgjerrigheten hadde tatt tak i meg. Jeg hadde aldri hørt om ordet "crack", så jeg ante ikke hva slags stoff det var. Det var også fordi jeg trodde på Mary ... og det hun sa om cracken, om hvor fantastisk det var å røyke.

For å komme med et poeng om narkotikaet "crack" ... senere gjennom de påfølgende årene på AA-møter, hørte jeg ofte snakk om narkotikaet "krack" fra andre tidligere brukere. De fortalte at "det vil gripe tak i deg så fort, lenge før du kunne ane det." Og det er sannheten. Jeg hadde sett det skje med både vennene mine og med meg. Det er et fryktelig vanedannende stoff! Når du røyker det, kan du ikke stoppe, før du enten sovner, eller går tom for stoff. Så vil du gå gjennom den samme syklus på nytt neste dag og igjen dagene etter.

Det var det som skjedde med meg og vennene mine. Jeg måtte gjøre en ekstrem innsats for å kontrollere det ved å bare røyke det om kvelden etter jobb, og bare noen få ganger i uken. Men når jeg røykte det, kunne jeg ikke stoppe behovet for å bli ruset før stoffet var borte, og det var på tide å få sove om natten. I fjerde uke var begjæret så ille at jeg fant meg selv krypende på gulvet og leitet etter rester etter "crack" som kunne være igjen.

Hennes språk var blitt usivilisert og fullt av banning. Dette var helt ulikt henne. Hun hadde kalt meg en ”bitch” da jeg fortalte henne at hun måtte flytte, og ikke røyke "crack" hjemme hos meg lenger. I våre 18 år med vennskap hadde hun aldri sagt et stygt ord til meg. Slik kan et stoff som "crack" endre en person drastisk.

Heldigvis for meg røykte jeg "crack" i bare halvannen måned fordi jeg hørte Guds stemme tydelig. Han sa "Slutt med det." Jeg adlød og sluttet med en gang. Han hadde satt meg fri, for jeg har ikke hatt noe lyst på det stoffet siden den gang, og jeg var da så glad og takknemlig. Men jeg sluttet ikke med å røyke marihuana før en måned senere.

Narkotikaet "crack" skadet også naboene våre, for det hadde tatt livet av en av dem med et hjerteinfarkt. Han hadde nettopp begynt å bruke det, og han var i 40-årene. Andre naboer ble også avhengige, og hjemme hos min "crack" langende nabo Bill var det alltid crack-brukere, de var ikke våre naboer, men helt fremmede, både kvinner og menn i alderen fra 20 til 50-årene som bodde der i lange tider. Jeg så på dem hvordan de nesten aldri stoppet opp med å røyke. Det daglige synet av dem sittende i sofaen, på sengene og på gulvene med narkotikaen og den stanken som var sterk i hele leiligheten, både forferdet meg og gjorde meg trist samtidig.

Etter 6 måneders narkotikasalg ble den døve mannen kastet ut av leiligheten sin. Dette var i løpet av måneden etter at jeg hadde sluttet. Jeg syntes synd på ham, fordi han ble hjemløs, så jeg tillot ham å overnatte hjemme hos meg i "bare en kort periode" så lenge han ikke solgte narkotika fra mitt hjem. Men, innen to uker, så måtte jeg kaste både venninnen min Mary og narkotikalangeren ut av mitt hjem. Deretter flyttet de ut på gaten og bodde på moteller og i deres venners hjem. Det var som et mareritt for meg. Jeg hadde mistet min beste venn gjennom 18 år. Det knuste hjertet mitt at jeg måtte kaste  henne ut av hjemmet mitt.

Både hun og narkotikalangeren brydde seg ikke om meg, og ikke om hjemmet mitt, for de hadde ingen respekt hverken for meg eller det å holde hjemmet mitt rent. De hadde gjort fryktelig mye rot i hjemmet mitt, og jeg lærte at det var en normal oppførsel av narkomane at alt de brydde seg om var narkotika og å ha det moro.

Noen ganger så jeg ansiktene deres på veggene utenfor. Ansiktene til frykt. De trakasserte oss også med sine onde gjerninger, ved å gjøre oss redde og paranoide. De skapte ansikter på veggene og på treskapene. Hver dag ble klærne mine som lå på gulvet eller over stolen formet til ansikter.

De gjorde også ting i tankene våre, som å oppmuntre oss til å bruke mer stoff hver dag og fikk oss til å virkelig føle at vi trengte det. Jeg lærte en fryktelig sannhet om disse åndene. Årsaken til at de henger rundt narkomane er at de ønsker rusen av narkotika og våre fysiske gleder, en av dem seksuelle gleder. Jeg hadde en fryktelig, smertefull seksuell kamp med de onde åndene.

De hisset opp kjønnsorganet mitt til en uvanlig høy terskel, langt utover alt det jeg noen gang hadde trodd var mulig. Jeg var livredd og i smerter. Og de onde åndene, de  ØNSKER de følelsene ... gledessentrene ... både fra stoffene og fra oss. De bruker narkotika for å få disse tingene fra oss, for å kontrollere sinnet vårt og til slutt for å ødelegge vår sjel. Jeg så at noen narkotikamisbrukere var klar over åndsaktivitetene, men de nektet å erkjenne det, for de var redde, og det var jeg også. Jeg var veldig redd og nektet å sove på soverommet mitt, for det var der jeg fikk mest problemer med onde ånder.

De hadde gjort både mentale og fysiske angrep mot meg mer enn mot andre fordi de visste at jeg kunne se dem. De dukket vanligvis opp fra kveld til soloppgang. Så det meste av tiden sov jeg på stranden om dagene, i stedet for på soverommet mitt om nettene. Etter at Gud hadde befalt meg å slutte, og crack-langeren flyttet ut, hadde leilighetens atmosfære lyst opp og føltes renere. De onde åndene var borte. De plaget oss ikke mer.

Jeg var så takknemlig for å bli satt fri fra crack-stoffet. Det var en av de mest skumle tider i livet mitt da jeg så hvordan crack ødela oss.

Imidlertid kom åndevesenene tilbake en måned senere, og denne gangen lurte de meg fordi de var vennlige mot meg. Jeg antok at de var av lyset i henhold til New Age. Jeg følte ingen ond tilstedeværelse, så jeg bestemte meg for å stole på dem. Jeg var veldig begeistret over at vi kunne kommunisere så lett.

Det var slik datteren min på 22 år fant meg en dag da jeg lå på sengen min en ettermiddag, og jeg så på deres "holografi" filmer i taket. Hun ble redd av mitt rare snakk, og umiddelbart ringte hun moren min som igjen kom ned og tok meg tilbake til sitt hjem i Nord. Jeg mistet mitt hjem ved stranden, og datteren min pakket alt og oppbevarte det på et lager.

Jeg var ikke i stand til å ivareta det daglige ansvaret. Hjemme hos moren min, i tre måneder, hadde stemmene med sin onde historieforteller, holografifilmer og visjoner fullstendig tatt over hodet mitt 24 timer i døgnet. De lot meg aldri være i fred, selv ikke om natten. Jeg hadde en enorm kamp med demonene om å få søvnen min, men jeg hadde et lurt triks hvor jeg visste hvordan jeg skulle sove hele natten til tross for at de skrek i ørene mine.

Og så var det gode åndefolk som var "vennlige og snille" mot meg, som alltid fikk meg til å le av morsomme vitser. Slik at det igjen fikk meg til å glemme de onde. Jeg snakket nesten aldri med moren min i løpet av de månedene. Jeg var enten ute og røyket og snakket med dem i mange timer eller lå i sengen på rommet mitt og tilbrakte mange lange timer med å stirre på veggen ... seende på visjoner og holografifilmer.

Min mor kjempet hardt for å bringe meg ut av den verdenen, hun var livredd, og jeg klarte ikke å snakke. Ingen leger kunne hjelpe oss, og de sendte meg ikke til noe mentalsykehus fordi jeg ikke hadde selvmordstanker. Selv om jeg hadde stjålet min søsters bil da jeg ble skremt av det de sa ... om at de ville skade familien min.

Jeg fortalte henne stadig at jeg hadde det bra, og at jeg var i gode hender med gudene, for jeg trodde så. Men jeg visste innerst inne at jeg var i trøbbel, og jeg følte at jeg falt i døden. Den gamle Sofie`s sinn var fullstendig borte. Jeg følte meg maktesløs til å kunne stoppe Satans invasjoner. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle slå tilbake fordi de var farlig smarte ved å få meg til å glemme eller distrahere meg fra livet eller fra å tenke i mine egne ord.

Det var alltid deres verden og deres ord, og ofte var det en historie av kamper mellom dem og meg, og det var veldig ekte fordi det var som å være med i en krigsfilm på slagmarken med våpen eller piler som skyter etter meg.

Det føltes fysisk ekte, for jeg kjente de skarpe smertene som angrep kroppen min og ansiktet mitt. Det var en forferdelig kamp, og jeg mistet kontrollen over sinnet. Jeg hadde ikke noe forsvar mot deres grusomme historier, men det forsvaret jeg hadde var at jeg ikke tillot meg å tro at de kunne skade meg eller drepe meg fysisk, og jeg var også i stand til å unnslippe dem ved å sove om nettene og ta en lur på ettermiddagene.

Merkelig nok så følte jeg meg fryktløs de fleste ganger. Det var ingen måte jeg kunne unnslippe fra deres stemmer. Men jeg klarte fortsatt å være sterk og tro mot Gud ved å nekte å adlyde deres ordrer om å drepe meg selv eller å skade familien min.

Hver dag fortalte de meg forskjellige historier om hvordan jeg kunne stikke av fra min mor for å bo et fint sted. Men jeg nektet, til tross for fristelsene.

Jeg ønsket å holde meg nær moren min for tryggheten, og gjennom det hele hadde jeg alltid følt Guds kjærlige og fredelige nærvær, og det ga meg stor trøst, vel vitende om at han var med meg.

Så endelig, etter tredje måned, mens jeg lå på sengen, dukket det opp en figur av Gud Faderen i taket, og han sa til meg "Gå videre !!" Jeg forsto tydelig i det samme øyeblikk hva han mente. Og så husket jeg min nylige drøm om to budbringere fra Gud som dukket opp og sa "våkne i din tro." Og en god stemme sa til meg: "Fokuser på din mor." Så jeg visste at det betydde at det var på tide for meg å slå tilbake ved å gå tilbake til å leve hverdagen min. Så jeg adlød ham og reiste meg opp fra sengen.

Jeg gikk ut og ba mor gi meg noe hagearbeid. Jeg måtte jobbe veldig hardt for å konsentrere meg om oppgaven min, og jeg ble redd fordi stemmene og ansiktene deres skrek på meg for å distrahere meg. Siden den dagen gikk jeg aldri tilbake til å legge meg og å se opp i taket etter visjonene igjen.

Neste dag, under hagearbeidet, ble jeg vitne til et fantastisk mirakel av Guds arbeid. Jeg så løftingen av deres “onde verden” fra mitt øyesyn. Gud hadde kastet ut mange dårlige stemmer og visjoner og deres verden fra mitt liv.

For første gang i hele mitt liv var tankene mine i full stillhet. Som en tom tavle. Ingen tanker overhodet. Hjernen min hadde hukommelsestap, for det var ingen tankeprosesser der inne. De onde åndene hadde gjort en stor ødeleggelse i hjernen min og nervesystemet mitt. Jeg måtte tenke-snakke for å lede meg selv til å gjøre ting, men det var ingen informasjon i hjernen som kunne fortelle meg hva som manglet i hjernen eller noen informasjon fra min fysiske kropp.

Jeg følte meg helt merkelig og fortapt i en verden uten informasjon. Jeg visste bare at det var annerledes, ikke det samme som den gamle Sofie`s sinn. Men jeg var ikke i stand til å fortelle hva som manglet i hjernen min fordi det ikke var informasjon i hjernen som kunne fortelle meg at noe manglet.

Det var også noen skader på nervesystemet fordi jeg ikke kjente følelse fra nakken og ned til føttene. Det var bare en masse av energi. Jeg kjente meg følelsesløs på en nummen måte, og jeg følte ingen frykt i det hele tatt. Men jeg var så glad for å være fri fra de forferdelige stemmene, visjonene og hele den sprø åndeverdenen.

4. I løpet av de første tre årene måtte jeg med Guds hjelp omskolere hjernen min til å tenke igjen, fokusere oppmerksomheten min på oppgaver og sortere ut de tankene som gikk gjennom hodet mitt.

Den manglende informasjonen dukket gradvis opp igjen i minnet, og det var daglig hjernearbeid, som var utmattende og skremmende fordi jeg var redd for stemmene og også for mine egne tanker. Stemmene var ikke alltid vennlige, og de fortalte meg at de var mine tanker, ogå det skremte meg nå.

Jeg hadde panikkanfall hver dag, og etter hvert kom følelsene og sansene tilbake til kroppen min. Nå kan jeg føle beina mine mens jeg går. Jeg jobbet hardt for å være optimistisk og målbevisst i restitusjonsprogrammet, og jeg tok medisiner for psykose som hjalp litt. Så en dag så jeg med mine egne øyne en demon som dukker opp for meg og gliste med noen vampyr-lignende tenner. Han sa "Smertene dine er søtere."

Det var som mitt siste halmstrå brast, og noe klikket i meg etter å ha kjempet så hardt for å fortsette å overleve gjennom tre år. Jeg freaket ut og skrek for fulle lunger på Gud, og jeg ba ham om nåde, og om å stoppe all den smertefulle lidelsen fra angstanfallene. Jeg hadde nådd enden av repet, for det var uutholdelig mange ganger, og det fikk meg til å skrike innvendig og det fikk meg til å tenke på selvmord.

Jeg forsto ikke hvorfor Gud lot de onde åndene plage meg igjen etter at han reddet meg for tre år siden. Disse onde åndene angrep meg hver dag og forstyrret hele tankeprosessen min. Det gjorde meg så bekymret fordi det var en stor kamp for meg å bare kunne ha en normal tanke, så det var det siste jeg trengte å få disse negative angrepene mot mine egne kjempende tanker. Det skapte mer frykt i meg, så jeg var veldig deprimert og mentalt utmattet. Jeg kunne drikke en flaske vin eller en liten flaske whisky hver gang det skjedde for å unnslippe smerten og utmattelsen.

I 2003 vekket en stemme meg midt på natten og sa: “Jeg har en besøkende fra den kristne gruppen. Han vil snakke med deg. ” Så hørte jeg en ny autoritativ og myk stemme som sa "Les Bibelen."

Jeg svarte at jeg ikke trodde på Bibelen. Han gjentok "Les Bibelen." Jeg godtok ordren hans og fortalte ham at jeg ville gjøre det. Neste morgen tenkte jeg på det og visste at det kom til å bli et nytt vendepunkt for meg fordi Gud hadde befalt meg å lese boka ! Halvdelen av meg ønsket ikke å lese den fordi jeg var så utmattet og syk av alt i hele  åndeverdenen. Jeg hadde fått fullstendig nok av den verdenen. Men den andre delen av meg visste at Gud ønsket å hjelpe meg, gjennom Bibelen.

Første gang jeg leste den, kunne jeg til min store overraskelse forstå Skriftene. Jeg var så begeistret og takknemlig. Jeg visste at jeg var klar til å være studenten hans. En ny venninne inviterte meg til å delta i hennes kristne kirke hvor de har tolketjenester for døve.

Da jeg begynte å gå i kirken regelmessig, var det ekstremt vanskelig for meg å gå på grunn av tankekampene mellom demonene og meg. Det var så ille at jeg til slutt kunne gråte før jeg kom til kirken, og det fortsatte i flere måneder, men jeg var fast bestemt på å gå uansett. Jeg bare nektet å la dem stoppe meg fra mitt forhold til Gud.

I løpet av få måneder ble jeg døpt. Under prekenene var det forferdelige tanker som angrep meg og gjorde det vanskelig for meg å forstå hva pastoren sa, fordi de negative tankene og/eller stemmene tvang meg til å forsvare meg mentalt. Noen ganger så rant tårene over ansiktet mitt. Jeg hatet det, og jeg var flau over at folk kunne se smertene mine i kirken.

Etter hvert, med Jesu veiledning og bibellesing som økte til nesten hver dag, ble det lettere i kirken. Mange ganger da demoner angrep meg, befalte jeg dem å dra i Jesu navn, og de ville holde seg borte, men de kom fremdeles stadig tilbake og plaget meg de neste dagene. Jeg lærte å bruke Guds rustning for å beskytte meg selv og for å kunne bortvise de onde åndene.

To av de mektigste verktøyene for å drive dem bort er lovsang til Herren og forbønn for andre mennesker. Så hvis de fortsatte å trakassere meg for lenge, til tross for mine kommandoer, da sang jeg salmer på tegnspråk. Jeg kunne høre hans tordener og to ganger fortalte han meg at han hadde ødelagt mine fiender. Så da jeg hørte en torden mens jeg sang lovsangene, forestilte jeg meg hans vrede over disse fiendene.

Mange ganger befrir Herren meg mens jeg synger fordi rommet blir merkbart fredelig og undertrykkelsen av mørket ville bli borte. Det er som om han var i rommet sammen med meg akkurat som han lovet oss i Salme 91. Jeg ville også kunne få ro i sjelen eller en normal dag uten stygg trakassering etter å ha bedt forbønn.

Jeg hadde også Healing med gruppebønn og med hender på meg hver uke, og ba om befrielse og helbredelse. Jesus Kristus dukket opp for meg noen ganger i løpet av befrielsesprosessen som har pågått i over 6 måneder nå. Han hadde kastet ut mange onde ånder som hadde plaget meg veldig stygt. Noen ganger var jeg forvirret og frustrert over utholdenheten til de onde åndene i livet mitt og i hjemmet mitt. Men jeg har forstått at Herren har en grunn for alt.

Skriften ”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, stol ikke på din egen forstand!” (Ordspråkene.3:5) hjelper meg til å akseptere ting bedre. Pastoren min fortalte meg at jeg må holde hodet mitt fokusert på Jesus Kristus hver dag. Så å lese Bibelen og tenke på Skriftene hjelper meg å holde tankene mine på ham, og det er programmet mitt.

Følelsesmessig hadde jeg vondt nesten hele tiden. I forrige måned fortalte Jesus Kristus meg at han ville helbrede sårene i hjertet mitt. Visstnok så har disse smertene blitt redusert gradvis siden den gang.

Priser Herren.Takk skal du ha! Jeg føler meg mer avslappet og sterkere med stor indre styrke.

Priser Herren. Jeg elsker kirken min. Jeg drømte aldri om at jeg skulle ELSKE å dra til kirken min for å være sammen med slike hyggelige mennesker, de Kristne. Jeg elsker det virkelig, og det er en så fin følelse å ha Jesus i livet mitt, og jeg har dratt dit trofast. Jeg elsker å synge for Herren på tegnspråk. Det er veldig morsomt og gledelig.

Jeg har det mye bedre. Livet mitt ser lysere ut. Jeg ser frem til å dele de gode nyhetene med andre mennesker i fremtiden. Jeg hadde min aller første grønnsakshage i fjor sommer. Ikke mer depresjon. Halleluja!

Mitt sinn er utrolig mye bedre og nesten normalt nå. Men det vil aldri være normalt slik mitt gamle sinn var før crackbruken fordi tankene mine fortsatt forvirrer meg. De overrasker meg som om en fremmed snakket, men det var meg. Og noen ord kan skremme meg fremdeles, men det er ok, jeg kan leve med det. Det var Herren som hjalp meg til å takle dette bedre. Han er virkelig KRAFTFULL, og hans verker er fantastisk.

Et eksempel på hans vidunderlige og fantastiske gjerninger av Gud er Salme 23, som er et stort sovehjelpemiddel for meg. Stemmene pleide å angripe meg hver natt da jeg prøvde å sove. Så gjennom en venns bønn ga Herren meg denne salme 23. Rett etter at jeg begynte å lese den mens jeg var i sengen, forsvant stemmene for godt, så jeg klarer å sovne raskt nå. Han satte meg helt fri fra røyking og drikking for 8 måneder siden.

Jeg var røyker i 35 år. Drikkeproblemet mitt startet i 2002 på grunn av følelsesmessige påkjenninger. Jeg har funnet fantastisk frelse gjennom Bibelen og Jesus Kristus. Stemmene er ikke helt borte ennå, men med verktøyene i Guds rustning, lovsang på tegnspråk, forbønn, og hans veiledning, blir jeg sterkere og mer i stand til å overvinne det.

En av mine favorittskrifter som gir meg stor trøst og lærdom, er 2. Timoteus.1:7, "For Gud har ikke gitt oss en ånd av frykt, men av kraft og kjærlighet og et sunt sinn." Takk, min kjære Gud og priser Herren. Han er det beste som noen gang har hendt meg. Kristne var mine fiender, og jeg likte ikke deres religion i det hele tatt, men å er jeg takknemlig og stolt over å være en kristen.

Konklusjon

Heldigvis for Sofie så fant hun Jesus, og han er nå i ferd med å helbrede og gjenoppbygge henne. Men mange mennesker under påvirkning av tunge stoffer som crack-kokain og heroin finner ikke Jesus, og som et resultat fortsetter de å være under denne typen ekstrem trelldom og pine.

Dette er grunnen til at Gud har kalt oss alle for å hjelpe til med å sett fangene fri. Mennesker bundet av narkotika og okkulte aktiviteter er virkelige fanger, og de må reddes, og frigjøres helt.

Å registrere dem for privat behandling for crackavhengighet eller hvilken type avhengighet de har, er et bra sted å begynne.